Vandringen mot nord…

Selvopplevde hendelser og filosofiske tanker har fulgt og finnes i alle mine blogg innlegg, også i denne… Dagen i dag er intet unntak i så måte og fyller og pryder mitt sinn med minner og fremfor alt kjærligheten til livet samt han og henne…

For når frostrimen tiner på steingrunn, da føler jeg at du og jeg atter igjen er av veidefolket. Fordi det er de samme genene som flyter i ditt blod.

Hadde de ikke, den gang, startet vandringen oppover…

Hadde de blitt igjen ved de solsvidde og kritthvite strender. Og tenk om de hadde blitt værende og hvilende i de grønne og svale oliven lundene. Da hadde alt blitt annerledes, og da hadde verken du eller jeg blitt en av et naturelskende «jegerfolk»..

For de startet jo vandringen sammen med sine kvinner og barn. De beveget og søkte seg nordover til rein-flokkene på flyer, endeløse vidder samt nær brekantene. De fangstet etter laks og ørret i elver med og av brevann og ikke minst i fossestryk ,men også etter sel langs kyst- kanten . De vandret mot sommer lyset. De frøs skulder ved skulder, kropp mot kropp ved bålet, også i den mørke vinternatten og under nordlyset , naturfenomenet som nærmest lignet et gedigent sceneteppe over nordkalotten, ja under også…

Underveis erfarte de månens påvirkning på jorden og det levende liv. Flo og fjære. Storm og stille. Senhøstes, år om annet, selv om snøen uteblir, bekler hare og rype seg i vinterdrakt, ja andre arter også. Det innebærer at så lenge disse byttedyrene må leve på snøfri bakke er de uten kamuflasje og skjul. Resultatet blir ofte skadelidende med negative utfall. At månens påvirkning ,gjennom generasjoner, har skapt overtro i menneskets dagligliv, lever fortsatt på folkemunne. Et av dem er for-eksempel at slakting av grisen måtte iverksettes kun på oppadgående måne. Hvis ikke ville flesket «vrenge» seg i stekepanna…

Kjenn etter ,for kanskje og uansett kjønn, samfunnslag og alder , bor det en ørliten «jeger» i flere av oss…

De ble veidere de som kom sydfra. Et fangstfolk som også du og jeg er en del av. Derfor mine venner så er ikke dette kun en filosofisk tanke, men kanskje også en vesentlig del av din og min historie…

Da fornuften seiret…

I en godt tilårskommen alder sitter han opptil flere timer hver bidige dag, gyngende, tankefull og fortsatt pennefør. Alene ,med 15 år på knatten over Østeråbukta, uten papirutgaven av lokalavisa. En opparbeidet livsstil, krydret med innholdsrike variasjoner, gjennom årstidene. At godvær og grilling hører sammen, bekreftes også i år, med at flåt, sideflesk og grillpølser resulterte i brunsvidde kinnbein og en kropp feitere enn en høstmakrell.

Hendelser og historiske inntrykk og betraktninger er mange. Her er noen av dem som ettertrykkelig har gitt meg løft og glade stunder, men selvfølgelig også øyeblikk, som jeg godt kunne vært foruten.

NETTVERKSBYGGING…

Med 16 år i offentlighetens tjeneste, under 5 ordførere, tre av dem fra høyrepartiet, alle med pondus og slagkraft. Selvfølgelig også før og etter, har jeg opplevd ordførere og folkevalgte som tenkte og handlet samt fattet avgjørelser i fellesskapets ånd og til kommunens beste. Selvfølgelig minnes uenigheter i lokalpolitiske fora, men knapt ukvemsord, utmeldelser eller sjikane av ordfører eller andre. Det var for øvrig den gang da omsøkte byggesaker og nybygg oppført i silhuett, fikk liten positiv oppslutning og derfor ofte avslått. Nå derimot klatrer vi i trærne for å oppleve alternative overraskelser høyt over bakkeplan i norsk barskog, rene «kråkeslott. Fred og fordragelighet rådde grunnen. Bekymringsmeldinger forekom aldri…

Som saksbehandler for bygningsrådet ble jeg kjent med og vitne til ,mange personligheter. En av dem var Mads Marcussen fra Gjeving med sine iboende kvaliteter. Hans fornuft ble hørt både før og når vedtak ble fattet. Han ,som rådsmedlem, var også en av dem som la ned massevis med positivt arbeid for lokalbefolkningen, turistnæringen og ikke minst kommunens framtid.

Jeg har merket meg gjennom et langt liv i Stranna, at mange også av offentlig ansatte kom og gikk. Noen sa opp og fant arbeid andre steder. Andre som igjen ble innhentet av alder og startet med pensjonist tilværelsen og ble lønnsmottaker hos NAV. I 1969 ble ei ungjente fra Holt ansatt i kommunen, med Axel Tjøgersen som formannssekretær. Denne kjolekledde skapningen ble gjennom årene en velkjent, populær og absolutt oppegående dame. Et kommunalt ansikt utad, med sin detaljkunnskap i resepsjonen, mente allmenheten. En veteran tør jeg mene, med en kommunal fartstid på 55 år. Applaus, Ingebjørg Johanne Voie ,applaus…

TANKER OMKRING GENERALPLANARBEIDET…

I min stappfulle minneboks ,også fra den tid, dukket tankene fram om ny adkomst til kommunens sentrum. Fra riksvegen ved Oddersbekk til Søsterdalen. Tenkt og prosjektert i generalplansammenheng ved hjelp av lysbord, briller og flybilder i sort/hvitt. Av andre tanker nevnes, forslaget om rivning av hus ved Spillmannsbekken og Arken for så å starte på ny trace under Fjærkleiv mot Lisletjenn og Bydalen. I dag ser jeg klart for meg leilighetsbygg på nevnte eiendommer, med adkomst og trafikal tilkopling til krysset der fylkesvegene møtes. I nordenden av Strandtjenna kom unnfangelsen og ideen til vår tids populære badeplass med park og parkering fra rådmann Sigurd Helseth, mannen som produserte limerick i hopetall…Forslag og tanker med å legge beslag på allerede sårt tiltrengte og velbrukte parkeringsarealer og grønt anlegg kan neppe være veien å gå. Og i diskusjonen om valg av kommunevåpen landet valget på ei terna på blå bunn… I dag hører dessverre fuglen til en sjeldenhet, langs knuppe tanken i vårt kystbelte.

SENTRUM TRENGTE PÅFYLL…

Så en dag, langt senere, og i gledens tid, kom vinmonopolet. Med ordfører Torleif Haugland, krf. i førersetet skjedde det «nesten umulige» og har siden og så langt, slått rot i sentrum. Turen og handelslekkasjen til Arendal etter 60%, Marino og/eller Brandy Spesial, kunne opphøre…

Nedre bydel og forankringen som gradvis rustet og forsvant, er allerede gjort rede for. Møllebekken og rottereirene også under Meieri brua og nedover, hadde for lengst blitt fjernet ,visuelt. Kommuneadministrasjon ble samlet i Rutebilstasjonen i 1972 ,bl.a også til en 3. etasje med kontor landskap. Sentrum var forsynt med frisørsalonger, både her og der. Klesbutikker med konfeksjon til begge kjønn og til hverdag og fest ,var aldri mangelvare, foldeskjørt og strømpebukser. Den gang som nå, garn og strikkepinner. Briller for svaksynte og til dem med falkeblikk, hadde også sentrums plass. Apotek med globoid og sinksalve, samt kunnskapsrik betjening. Nå og i dag fastlegekontorer med heis adkomst. Rotfylling med amalgam også. Bakerier med grovbrød og velsmakende wiener stang og kafeer. Banktjenester også. Tenke seg til Sørlie’s sko, helt tilbake til 50- tallet. Påskeliljer og andre avskårne, levert på døra, men også binding av kranser ,i den lille butikken på det «Glade hjørne». I disse dager og svart med blomster, i alle regnbuens farger frister Møllebekken Blomster med et rikt utvalg. Utallige bilkjøpere var innom Ford forretningen til Hagestad. Helt fra Nissedal og de indre bygder kom fornøyde kunder. Det var og er nå, bussforbindelser i alle himmelretninger. Mataukfiske i Tjenna, både til grisemat, men også menneskeføde ,etter sødra eller suter, som det så fint heter. Sportsforretninger. Tenke seg til dere, flerfoldige slakterbutikker og slakteri i Rughagen. Skomakeren på Tjennsletta ble ikke lengere ved sin lest da halv-såling ble av -leggs. Møllen restaurant og kafe med Ruffen i 1.etasje ,byens møtested, uten spiseplikt. Og Glassmagasinet dere, eller «femtenøresbasaren» som noen kalte den, var en utmerket og nyttig gavebutikk i flere år, etter hvert også med platebar. Kiosk salg, også til sikringskost i form av wienerpølser i brød eller lompe. Butikker med hyllene fulle av smør og smult, fikk langt senere søndagsåpent når sommertrafikken via båt og bil økte i omfang. Og når elskovs hungrige gjennom alle årstider tenkte i fremtidsplaner, var og er gullsmeden klar, både med gifteringer og bunads sølv. Lensmann og prest, også… Ser vi litt stort på det, så kan det vel slås fast at selv om bunnen i «forundringsposen» fikk en lekkasje. I dag kan vi se at «hullet» i posen er delvis tettet. Nå satses og håpes det på økt oppslutning av flere brukere og handlende. I min hverdag var og er kun fornøyde kunder de beste markedsførerne. Når sommeren kommer, oppleves, atter en gang, for noen, et «velsmakende» eksempel på de kulinariske fiskekakene til Lars Wilhelmsson. En sann gane fryd og smakelig berikelse, hevdes det på folkemunne….

Før kom og oppholdt deler av ferie folket seg kun tre uker om sommeren. Årsaken er kjent for de fleste. Nå er heldigvis også dette mønsteret vesentlig endret, til også å gjelde bruken og tilgjengeligheten i «skulderukene», samt langweekender og fridager til alle årstider. Reisemåte samt reisetiden til Tvedestrand , har endret seg fra tog transport og buss fra Vegårshei, men også i langt mindre grad, som passasjerer på Kystruta. Før i verden med biltrafikken på gamle sørlandske hovedveg, svingete og smal. Strekningen Sauvika, over Steabrua til Songe, ble sett på og nevnt som etappen med bilsyke og oppkast…

Så lenge ingen gjennom årene turde nevne Tjenna som et fremtidig utnyttelsesareal også med vannspeil og park, fant Kjell Lunde tiden inne til å tenke nytt. Resultatet av hans ide og pådriverevne samt hjelp av et administrativt og lokalpolitisk hånt-verk, ser vi resultatet med all tydelighet i dag, lenger oppe i lendet.

BOPLIKT OG BOLYST….

For ikke særlig mange år tilbake kunne avisen lokalt, fortelle om personer med tilhørighet i kommunen, som tittet i vinduer der ute ,på jakt etter eventuelle lov og regel misbrukere. Flaut og skammelig, spør noen meg… Personlig og upersonlig boplikt har vært og fremdeles er, et spøkelse , men som sjelden og aldri har vært tema for meg samt unge mennesker. Negativiteten og bremseklossen burde vært tatt av sakskartet for lenge siden. Tenke seg heller tanken om en kommune der markedsføringen i tiden som kommer, kan handle om smilehull og en kjærkommen bolyst.!

TVEDESTRAND BESTÅR AV TO FORSTEDER…

GJEVING der ute…Et spennende lokalsamfunn med en engasjert bosetting og Risøya folkehøyskole med internat og utendørs fasiliteter , som langt tidligere utdannet nye og blivende sjøfarere. I dissse dager, reguleringsplan med tiltalende og salgbare utsikttomter mot og med Skagerrak som nærmeste nabo og med en soloppgang som virker forlokkende. Butikk og båtopplag samt pumper med drivstoff. Brygge plasser og parkering også for og til øyfolket. Opplevelsen etter besøk på bl.a Lingaard til Egil Bjørn Hansen samt kystkultur senteret etterlater seg en berikelse uten sidestykke. Hotell-funksjon og maritime virksomheter. Lyngør fyr, nå uten tåkelur med plass til den Norske turistforening. Og der ute mot havgapet, i Lyngør, oppleves en vel bevart los -og uthavn, fast bosetting samt tusenvis av hytte og båtturister som preger populære stoppe og spisesteder. Historien omkring slaget/ krigsdramaet med Najaden trekker selvfølgelig massevis av båtturister til øyriket. Jeg erindrer selvfølgelig en tidlig flyvning fra Kjevik Lufthavn til Fornebu, til passangerenes overraskelse og store glede, da SAS kapteinen foretok en uventet og sjelden flyvning. I langt lavere høyde enn vanlig, så vi Skagerrak i sommersol, en skjærgård med svaberg, viker, holmer samt vannveier og bebyggelse, både under oss og lenger inne. Sørlandsbyer, uthavner og fyrlykter, til vi la bak oss Stangholmen og Risør by. Et engangs perspektiv for min del. Flott, altså…

NESVERK der innafor… Et lokalsamfunn i rivende utvikling, med engasjerte og høyst profilerte og kunnskapsrike beboere. Golfbanen, velfrisert og med en naturskjønn beliggenhet samt tilgjengelighet. Med Norges mesterskap følger ofte kongepokal samt andre storslåtte arrangementer. Disse, sammen med regionale sports utøvere og «køllesvingere» trekker brukere og tilreisende langveisfarende turister til greenen. Gjenbrukere er klar i talen og mener at golfparken også med sin beliggenhet fremstår som landsdelens flotteste. Fra informerte kilder, anslås årlig besøkstall rundt 30 tusen. Fantastisk…

Meg bekjent , og i herrens år, 1952, produserte Christiania Spigerverk en jubileumsfilm der Nes Jernverk ble gjort offentlig kjent, både i bilde og tekst. Siden den gang og frem til i disse dager, fremstår denne industrielle aktiviteten i og med en severdighet som landets best bevarte og unike turistattraksjon i sitt slag. ,Sammen med om lag 26000 interesserte og nyfikne besøkende hvert år, har også jeg, ved selvsyn og egen opplevelse, fått oppleve alt hva dette «samfunn» var lagd av. Busslaster med pensjonister, skolelever men selvfølgelig næringslivledere og politikere også, fra sentralt hold, finner lærdom, spenning og underholdning ved og av besøket. Smed og håndverksdager. Produkter i smijern selges til husholdningsbruk samt suvenier, men også lektyre og annet som forteller fra den gang da, til her og nå, kan kjøpes i «trekkplasterets» betjente butikk. Med hjelp av politiske vedtak, deri midler fra offentligheten, fremstår i dag denne unike attraksjonen til glede og nytte i lokalsamfunnet samt eier og pådriver. Et nasjonalt, ærefullt samt levende kulturhistorisk eventyr.

Men det stopper ikke med dette. I min verden forbinder jeg en turist med en som reiser til steder for opplevelser og for fornøyelsens skyld. Nå kan nemlig naturbrukere og langt flere nye turister etter hvert ,også glede seg over nye muligheter for fiske etter ørret og laks i Storelva. Tenk bare når påbegynt laksetrapp åpner for vandring forbi og på oversiden av Hammerfossen, til gyteplasser lenger oppe i dette vassdraget. Arbeidet som har vært og utføres på dugnad og hobbybasis, vil glede hundrevis av både skuelystne og ikke minst ihuga natur elskende fluefiskere, i det våte element. Tanker og drømmer om en videreføring av et «lakse -klondyke» forbi Vassenden og oppover. La det også være brakt på bane, og i klar tekst, at dette lokalsamfunnet åpner stadig rom også for «knoppskyting», hva angår nye leilighetsbygg og utbyggingsarealer til boliger med kveldsol og i gåavstand til butikk. Og arbeidet med en kommende kraftforsyning er i gang…

GJENGANGERE, DOG IKKE SPØKELSER……..

Mange kan ikke unngå å registrere en liten strøm av innlegg i Tvedestrandsposten, ikke sjelden fra en og samme person. Når den slags inntreffer, registreres overskriften, men leser deler av innholdet diagonalt. Drit kjedelig, syting og klaging og kanskje lite formålstjenlig for liv og levnad, her vi bor. Ofte, men også nå, undrer jeg meg på om enkelt partier ved stortingsvalg vil merke» stemmefall,» når lokalpolitikere med sitt syn og uttalelser skader moderpartiet…

LIVETS SISTE ETAPPE…..

Hver eneste dag kjører jeg forbi kommunens desidert største arbeidsplass. Hundrevis av hardt-arbeidene og ikke minst pliktoppfyllende med en apanasje som knapt står i økonomisk forhold/stil til innsats og arbeidsbyrde. Tvedestrand Sykehjem ,Strannasenteret og hjemmesykepleien, ble tatt i bruk høsten 1972. En kjærkommen nødvendighet og oppholdssted fra innvielsen, fram til den dagen, når mitt og ditt livsløp nærmer seg oppløpssiden på livets siste etappe. År tilbake ga jeg ved to anledninger, selv honnør i penn og tale av reneste takknemlighet for denne arbeidsplass, som for meg bidro til å utløse glede i sorgen.

Jeg har alltid ment at alderen kommer aldri alene. Den tidligere havnesjefen i Arendal, Jørgen H Sievers flyttet hit med sin fru for år tilbake og har for litt siden, ført i pennen sine tanker i Tvedestrandsposten , som bør leses av alle.

Mangt har skjedd opp og igjennom årtier. Inntektsbringende arbeidsplasser er historie. Årlige budsjett har skapt uro og deri økt press på administrasjon og politisk styring. Tvedestrand Vekst kom og ble værende. For egen regning sender jeg en takk og applaus til Morten Lindvik. En tiltalende og kunnskapsrik kapasitet med et solid nettverk som er ytterst viktig også for han, som en selvskreven og fremtidig næringssjef. Gi mannen mandatet til å videreutvikle og tilrettelegge for ytterligere «knoppskyting» også i og rundt arealer, som reddet Tvedestrands framtid.

Det var ikke bare meg som med undring satt måpende tilbake, da henvendelsen og ønske fra Ribes betongfabrikk om nyetablering på Grenstøl, ble nedstemt. Støvplager og skader på aluminiumsprofiler og luftforurensning på virksomheten i den umiddelbare nærhet ble visstnok avgjørelsen til vedtaket. Resultatet ble at Ribes betongfabrikk etablerte seg i Arendal kommune, på Brekka og slo rot der.

Det har kommet meg i hug at også Anders Lunde med sitt Engros firma, hadde et klart ønske og håp om å etablere og videreutvikle aktiviteten sin, i samme område. Da håpet møtte motstand og ikke fikk tilstrekkelig politisk oppslutning, fant grunderen selv, sammen med Risør kommune, et egnet areal på Akland. I dag ,et firma i ekspansjon med nasjonalt virkefelt.

Tvedestrand kommune vil aldri måtte glemme å takke Aust Agder Fylkeskommune, og ikke minst Vesterkleivgutten og den gang fylkesrådmann John G. Berg for ide , på drivning og gjennomføring av dette fantastiske undervisningsbygg med idrettsfasilitetene ved Mjåvann. Selvfølgelig skal også de lokalpolitikere gis ære, honnør og motta stående ovasjoner for den nye barneskolen på Lyngmyr.

MEN VI MÅ VIDERE, DERE…

Med Nye Veier, landets største utbyggingsselskap eid av samferdselsdepartementet, kom redningen hit. Grunnlaget for at Tvedestrand som by, fortsatt ville eksistere og blomstre inn i fremtiden, som en ettertraktet sørlandsby, alene. Altså uten å bli «oppspist» av Arendal kommune. Den gang ordfører Jan Dukene og hans politiske «kamphaner og høner» forsto nødvendigheten av lagspillet. Muskelbunten som løftet vekter, gikk i politiuniform med knapper av gull og hvite vanter, konverterte til ordførerrollen. En vel gjennomarbeidet og fremtidsrettet nødvendighet med ny E-18 vestover, genistreken og ikke minst en ny innkjørsel/adkomst til en by i delvis forfall og til Lyngør der ute. Enkelte av oss, eller forresten ganske mange egentlig, husker stien fra slakteriet gjennom dalføre, forbi danske Jensen, mot Øygarden og Vennevann. Dette enorme areal ble lagringsplass for tusenvis av tonn, tilført med sprengstein og tunnelmasse fra den nye samferdselsåra vestover. I dag ser vi alle det endelige resultatet i form av nye utbyggingsarealer, befestet med industriell knoppskyting og handelsvirksomhet. Nye Veier gis æren for redningen. En liten applaus til ordføreren Jan Dukene , som den gang kunne arbeide fritt og særs fornuftig sammen med landets største utbyggingsselskap. Den gang var kommunen heldigvis forskånet for nåtidens «utmeldte forståsegpåere» uten å nevne navn, men kjent for folk flest. Hadde ikke dette skjedd vil handelsstedet blødd ytterligere og etter hvert og i beste fall , kun blitt båtplasser til verkensfolk og vegårsheiinger…

For mer enn 15 år siden ble Dusteforbundet nevnt i tanker om vegstyresmaktas skilting med topphastighet på 20 km /t på Vestre Sandøya. Et forbund som skapte smil og gapskratt med sine absurde og satiriske innhold. Senere kom «Supperådet» med Wesensteen med sine fornøyeligheter. Sistnevnte er borte, men kan oppleves i arkivert form. Dusteforbundet derimot ,går neppe ut av tiden. Det kan vel slås fast at noen ganske få rundt oss, med sine uttalelser og .utmeldelser, også vil kunne gi Dusteforbundet og deler av revyunderholdningen nasjonalt, massevis av satiriske gullkorn, dog med resultat og fare for den enkeltes dårlige nattsøvn, skam og rødming…

HER ER PLASS TIL MANGE FLERE…

Så er gatene, bryggene og handle-gleden av og hos nyttige turister og hytteeiere atter en gang har lagt lokk over sommerens naturligheter. Frykten for møtende biler på Borøyveien har selvfølgelig også avtatt, slik at knuste sidespeil på det nærmeste er brakt til opphør. Påkjørsler på parkeringsplasser fortsetter, dog i mindre omfang. Prisene på matvarer, sprit og spiker fortsetter å stige. Et kafebesøk etter bolle og brus skaper «pustevansker» og konkluderer med «lenge til neste gang, du». Men når sola varmer sjøvann, svaberg og fuballer, godtas det meste, dere…

Å endre sin mening krever mot innenfor lovlig rekkevidde, når nye opplysninger bidrar og vektlegges til beste for en god sak. Takk til ordfører Marianne Landaas, vår kommunes politiske overhode, for din tilstedeværelse og håndtering ,også i kampen om og for videreføring av trace-valg alt. 20 på E-18, østover…

Nedre bydel, i tiden som var…

Når en gutt fra Vesterkleiv, som for øvrig snart fyller 80 år, høster i og av egen hukommelse, er denne hverdagsfilosofen i stand til å føre i pennen noen inntrykk fra oppvekstårene, der innerst i Oksefjorden.

Lommekjent i alle byens gater, smug og streder, men også i frodige og fristende frukthager. Til og med sogneprestens druer under glasstaket ble prøvd. Kun en eneste gang, «bittesmå og kniggsure». Ble derfor aldri senere fristet til å bryte det 7. bud.

Byens rike livsnerve tok, i min verden, form på 50-og 60 tallet. Selvopplevd helt fra bryggekanten til Sørlies sko, nederst i Fjærkleivene. Jeg er ganske viss på at lokalhistorie, arkiverte avisutklipp og et fremdeles aldrende folkemunne finnes. Bilder også…

Disse, mine nedskrevne tanker i perioden om nedre bydel, er selvopplevd. En bydel med et pulserende og yrende liv… Handelen over disk samt virksomhetene på land og i vann, som var «forankret» i patriotisme, optimisme og engasjement. Entusiasmen blant forretningsfolk, håndverkere og politikere, som alle hadde, stort sett, kjærlighet til rørlighetene der nede, har vært i mine tanker siden den gang.

Sakte, men dog så sikkert begynte «fortøyningen og kjettingen» å ruste. «Ankerfestet» forsvant. En bydel endret innhold og karakter. Som både pest og kolera sammen, tapte livsnerven kampen om datidens utvikling lenger oppe i gata…

Søgne og brødrene Salomonsen fraktet etter hvert gods og folk, til og fra øyene. Søgnebrygga…

Bussforbindelsen på og langs Dypvågveien ble tatt hand om av transportfirmaet til Gisle Mesel og brødrene Torjus og Jørgen. Bussholdeplassen med kontor i 1.etasje på «helsehuset», som for øvrig kommunen kjøpte i eller rundt 1960. Flyttingen av denne funksjonen lenger oppover i byen ble selvfølgelig ett syn- og merkbart savn.

Sliperiet på Fosstveit produserte tremasse med lagring og utskipning fra Bakkeskåt og Labakken. Stort sett med Fred Olsen båter. På lønningskontoret i Holgata hos skipsreder og agent for Den norske amerikalinje, Birger Jordkjenn, hentet lastegjengen apanasjen i brune konvolutter.

Tømmer fra barskogene innafor, fikk lagringsplass på og langs trebrygga underbygd av solide kreosotstokker og plank. Befraktet også under engelsk flagg, lastet for Europa. Som nysgjerrig guttunge erindres at sprit og sigarettsmugling forekom i alt vesentlig fra disse sistnevnte båtene. Det hører for øvrig med fra mine observasjoner langs bryggekanten, den gang, at to at byens familieforsørgere, dog litt over middels påseilet, forsøkte å velte/kantre båten, viss navn var Glitra. Et forsøk på hevn kanskje, da deres håp om kjøp av billig smuglersprit gikk i dass…

Noe senere og selv om det har lite å gjøre med aktivitetene i nedre bydel, må allikevel rederiet I. M. Skaugen nevnes. Båter i utenriksfart, registrert i Tvedestrand, godt synlig og markert på akterstavnen. Fantastiske tider også med solide inntekter i kommunekassa. Foræring av A-joller fikk vind i seilet…

Fiskehandler Tallaksen kom hver onsdag. La til ved Rådhuset og forsynte mange innbyggere med fersk fisk, tatt fra kummen. La oss nå en stakket stund bevege oss inn på tørr bakke.

Trelastlageret i Bakkeskåt ble daglig drevet av Gotfred Songedal. En kundevennlig og populær Vegårsheiing med gode priser. August Aanonsen på Østerå var en større bedrift, slik at de sammen dekket markedet.

Klart at vi husker Kristian Olsens øl utsalg. Panting av tomflasker var en klar inntektskilde. 30 øre pr flaske uansett størrelse. Sommerfestene, bryggedans men også løpe og svømmestafettene. Vi ble godt kjent der tomflaskene var å finne, på stort sett faste steder. Særlig etter sommerfester og bryggedans økte inntektene til rene «gullgruver» i guttesinn og bukselommer. Senere og i de samme lokalene, startet kona, Anne Marie sin populære blomsterbutikk. Og før det, omtrent vegg i vegg la butikken for hatter og kyser, kortvarig. Senere kom kafeen med påfølgende nybygg for overnatting. Sportsbutikken til Reidar og Jens også.

Borti gata på motsatt side holdt skomaker Olav Kveim og Gjeruld Bakke til. Ingen gikk misfornøyd ut derfra på halv -og hel sålte bentøy. I smauet mot Bakkeskåt var skomaker Jørgensen heller aldri arbeidsledig, med sin solide kundekrets.

De som fikk motorhavari eller trengte starthjelp til to-takteren, en 3.5 hk sleipner , ja en Marna med gir også, da var både Håkon og Tormod Thorbjørnsen, de «reddende engler». Sommerutfarten og turene til Buskjær kunne gjennomføres uten motortrøbbel…

Nederst i Holgata holdt Melkeutsalget til og Totalen oppe. Baker Otto Broms. Velkjent for grovbrødet og godbitene, «studenterbrød». Hadde kafe også, med 5-øres spilleautomat på veggen. Mange husker kanskje Gustav Svenningsen, far til Tuen, som også hadde fast utkjøring av bakervarene både mot Borås og Østerå. I etasjen over den nevnte kafe, bodde Solveig og drosjeeier Theodor Dalen. Flott kjøretøy, 7 seter, som daglig også stasjonert på øvre torg. Leketøysbutikken til Harald Jensen eksisterte i en kortere periode, omtrent tvers av matbutikken.

Så dukket nok et populært innslag opp i bybildets, nedre avdeling. Reidar Christensen med ny og etterlengtet sportsbutikk, i kafeen til Broms. Moderne butikk som hadde det meste, alt fra svarte kroker til ski og staver…senere på flyttefot, også oppover…

Butikkene til Otelie og Jonni Bengtson hadde skuffer og hyllene fulle av alskens husholdningsartikler. Butikken øverst i Skolekleiva til Birgit Hals kunne dessuten friste unge gutter med kandissukker festet til hyssing.

Bank funksjoner og gullsmedforretning, steder som jeg naturlig nok og sjelden besøkte.

Sorenskriver kontoret og lensmann i «helsehuset» også med adkomst/inngang via den brunmalte «låvebrua» i hotellkleiva. Fram hotell med spiseplikt. Ett brødstykke med servelat var tilstrekkelig for en kald pils. Hotelleieren var velkjente, Asbjørn Barlind…

Varehandelen til Nils Henriksen hadde alt som hører til i en krambod. Dynamitt også. Ingolf Torjussen var butikkansatt. Skredder Karl Sjursen hadde egen «hvilestol» til høyre for den innvendige trappa. Jan Erik, Grethe, samt Tulla og Erik Stokkebokjær bodde i 2.etasje og flyttet senere i nytt hus på Høyheia…

Straks over gata hadde Ole Rømyr og sønnen Åge, øl utsalg med ombringing til ymse kunder. Kanskje den første varianten av nåtidens varelevering, rett på døra. Apoteket på motsatt side hadde bjelle over inngangsdøra. Ragnhild Lindstøl var bestyrer og godt likt.

Køvisa, velkjent også i revysammenheng ble til, takket være Jørgen Bergs velkjente kvalitetssild levert, ble det sagt, fra et «hemmelig» fiskeanlegg på nordvestlandet. I etasjen over bodde familien Mangor Thommassen i flere år.

Julius Nilsen, urmaker, fotograf og ihuga naturelsker spesielt innen harejakt, var også et kjært og kjent ansikt i bybilde. Tvedestrand Kristelige Bokhandel også….

Vi befinner oss fortsatt i nedre bydel. Utallige dresser solgte Leif Rickard som reisende i manufaktur, i bygningen med det velkjent navnet hos K.A Kristoffersen. Spesielt i de indre bygder. Olga Næslund Holts bokhandel over gaten, før den flyttet lenger oppover. Kjøreskolelærer Bjarne Thorbjørnsen overtok bygningen midt på 60-tallet og startet med sin fargehandel i lokalitetene.

Kraftverket med «Lys Olsens» kontor, opp to trapper fra gateplan. Velkjente navn på lønningslista den gang var bl.a Ottar Værland og Odd Hafredal. Posthuset og dens funksjon huskes vel. Brannen i loftsetasjen mot nord også..

På Nyvei, eneste farbare innfartsveg utenifra, var det Solfjelds Møbelfabrikk ,med bedriftens dyktige håndverkere, som rådde grunnen. Senere ble produksjonsvirksomheten flyttet forbi Badesvingen til innerst i Tangebukta. Før flytting og senere på motsatt side og litt lenger ute, Grand Kino. Eieren Arnold Jordkjenn, for øvrig innehaver av Bonzo, hadde ringe problemer med å fylle både sal og galleri, når plakatene og annonseringen fristet med cowboyfilmer og/eller pirrende halvnakne skjønnheter på filmlerretet. Birgitte Bardot i hovedrollen, men også svenske Anita Ekberg som badet i fontenen, var bankers og skapte trafikkork og kødannelse i begge retninger.

Olaf Werner’s bod på Nyveg hadde et godt ord og rykte på seg for velsmakende wienerpølser, håndlaget av slakter Sigurd Olsen. Åpningstidene i bod luka var avhengig av gode kinofilmer med godt besøk, spesielt forestillingene på 9’n.

Kristen Lehland hadde massevis å fylle dagene med. Engrosvirksomheten krevde full innsats. Med innleid lastebil av Tvedestrand Bilruter og Gisle Mesel ble kystruta bordet på Hagefjordbrygga, eller Movik som de sa på Sandøya. Øl kasser fra hovedstaden, bruskasser og kaffe også, for ikke å snakke om tobakk, snus og sigaretter. Enhver tur på Borøyveien krevde sjåfører i særklasse. Salve Bakke, men også Sverre Byvold.

Maud og Henry Amdahl kom til byen. Flotte folk, som skapte glede, liv og arbeid til flere. Fiskematbutikk i 1.etasje og leilighet oppe. Før den tid var det enormt reklameskilt plassert på veggen. «Storebrand for sikkerhetsskyld! Snakk med Henka Erichsen.»

Kildahls boktrykkeri så muligheter også utenfor kommunegrensen og utdannet flere innen faget. Det hører vel med at tre stk to mannsboliger på Høyheia ble oppført i regi av firmaet, med tanke på bopel for/ til ansatte. Senere solgt til private. I min ringe hukommelse dukket Francis og Otto Broms boligadresse i toppetasjen på trykkeriet. Det var selvfølgelig også før Karl Otto og søstrene havnet i nytt hus ,i gåavstand fra Bakkeveg.

Vi som bodde slik til, hørte støyen fra feltspatmølla til K. Jørgensen daglig. Tusenvis av «melsekker» ble produsert, pakket og fraktet med båt til industriell virke av porselen, glass og keramiske formål. Og langt der ute i tåke og regn hørte vi ikke rent sjelden «luren» fra Lyngør fyr.

Telegrafen og jentene på rad og rekke, som «plugga» samtaler videre. Telegrammer world wide og byens første lydtette telefonboks i venterommet. Automatiseringen var under oppstart og kom noe senere.

Under broa på Solveien i huset, tilhørende Wroldsen, etablerte Henriksen og Larsen, sitt rørleggerverksted/kontor i husets underetasje, i en kortere periode på sent 50- tall. Et av firmaets fremkomstmiddel var en moped, med tre hjul og liten laste kasse bak. Senere forflytning til Gustav Henriksens hus i enden av Havnegata, der Holgata møtes…

Tannlege Fritjof Johnsen , far til Per Jørg, holdt til vegg i vegg med bygningen til kafe Promenaden og Oscar Bengtson. Det renner meg i hug at når Ola Gundersen, i sitt kontor ovenfor trappene, ga seg med tobakksagenturet, overtok Wetle Wiborg, far til Wenche og etablerte kontorplass i nettopp gamle Promenaden. I dag Vertshuset. Lenger borte i Lindvika, mot Nyvei fant vi Julius Ring og hans agentur og domene. Vinterved og koks. Erik England som kraftkar og sjåfør betjente leveransene til kundene. Enkelte ganger Knut Gundersen også…

Det har gjennom tidene knyttet seg historier til «tollere og syndere» stort sett med negativt fortegn. Tollboden i Tvedestrand var i så måte intet unntak. Avmønstret sjøfolk med minst 18 mnd i utenriksfart, men selvfølgelig også hjemkomne amerikafarere. Alle så frem til etterlengtede, solrike og fredelige dager , også med noe godt i glasset samt duft av syrin, bak eget stakittgjerde. Slavisk tolking av regelverket skapte ofte høylydt ugreie og uenighet om for meget sprit og sigaretter over landegrensen. Aldri snakk om slingringsmonn før toller Røed noe år senere overtok embetet. Et tilfelle har aldri sluppet taket i min erindring. En kasse med fineste whisky ble i sinne og frustrasjon dumpet i sjøen. Denne sjøfareren er borte nå ,men navnet lever.

Mursteins bygningen eller støperiet på Tangen hadde disponent Berntsen som pådriver og sjef. Bosatt på Borgen. Dyktige arbeidsfolk som holdt liv i produksjonen gjennom 50-årene. Så kom 60 årene. Viggo Kristoffersen bygutt fra Østerkleiv. Forresten onkelen til en annen vesterkleivgutt, nemlig avdøde Per Ola Walle. Kristoffersen reiste utenlands og bidro til å gi fødebyen en fremtidsrettet mulighet, nettopp på Tangen. Rederiet Gotaas Larsen Inc kom på banen, etter først å ha etablert kontor i Oslo, med nok en Tvedestrandsgutt i hovedrolle og sjefsstol, nemlig Rolf Pettersen, en onkel til bl.a Fie Pettersen Paulsen. Bedriftens eiere så et fremtidig marked innen internasjonalt marint miljø og tok konsekvensen av det. Utvidelse, nytenking og dyktige lønnsmottakere ble resultatet og var av ren nødvendighet for å nå de styre- bestemte mål. Nes-verkgutten Trygve Eriksen, ble tilbudt sjefsrollen. Hans engasjement resulterte i ny- bygg av støperi, lagerplass,, modellverksted og produksjonshall og selvfølgelig nødvendige kontor- fasiliteter. Utfra forslagskassa opphengt i produksjonshallen fremkom navnet Golar Metal, selv om jeg mistenker og gir Trygve alene, æren av navnet. Golar Metal med sine marine produkter, vokste seg videre inn i et større internasjonalt marked da , og har blitt der siden. Navn på stemplingsklokka huskes som Alf Lillebø, Arne Gustavsen, Bjarne Lundberg, Odd Torjussen, Sigurd Støle, Waldemar Walle, men også Harry (Ekra) Larsen og Peder Torbjørnsen som også ble lønnsmottaker på bedriften i og ved Tangebukta. Etter hvert fikk bedriften flere felt å betjene. Vindusproduksjon til lystbåter og campingvogner hørte nå til porteføljen. Brannvinduer/dører også, til den maritime industri. Bedriften hadde og senere sikret seg kunnskapsrike fagfolk med stor aktelse og respekt.

I dag er det mange som spiser av denne «sølvskjea» på Tangen. Nå er det Team Tec som håndterer denne inntektsbringende produksjonsbedriften for Tvedestrand kommune, videre world wide ,for økt anerkjennelse innen skipsindustrien.

Avslutningsvis omkring egne erindringer av nedre bydel ,er det sikkert lov å undre seg på om bruk av tid, penger og politisk vedtak kan ha vært midler, med tanke på å opprettholde liv og røre, men dog kun avstedkommet en effekt ala «piss i buksa». Adkomst og tilgjengelighet kan ha vært avgjørende faktorer ved nyskapning og i reguleringssammenheng. Nye offentlige regler og bestemmelser kan selvfølgelig også ha bidratt til et resultat om forflytningen oppover. Å skifte ut pillråtne bunnsviller samt lekkasjer rundt pipe og gesims, kan kun ha sin hensikt i kampen mot maurtuer og rottereir. Kanskje tapet av entusiasmen bidro til å endre handelsvirksomheten over disk, så vel inne som ute, der nede?

De fleste av by originalene er selvfølgelig borte nå. Personligheter, kunnskapsrike greie gutter, proppfulle av selvopplevde hendelser skapte atmosfære på og rundt benken der de satt. Sjelden bannord og høy lydt stemmebruk. Og jeg, som nysgjerrig guttunge, lyttet med ører, store som kålblekker…

Så kan det være verd å nevne Møllebekken og alt hva den dro med seg av uhumskheter og ut i sjøen. Utedassene ble tømt nattestid før» manneskiten «nådde opp og berørte hengende kroppsdeler. Disse illeluktende etterlatenskaper ble deponert ikke langt fra «Røysa», straks inntil kjerrevegen til Lyngmyr. Tømmingen medførte naturlig tilsig til nedre deler av Albukjærbekken, via «Strandtjenna» og Møllebekken, til sjøen ved Rådhuset. Avløp fra et begrenset antall vannklosett gikk direkte i sjøen på grunt vann. Derav det gulaktige slammet som fargela bunnforholdet…

Hva som skjedde lenger oppe i gata, og i langt senere tid, er betraktninger som eventuelt kan føres i pennen på neste blogg…

Smilehull, rynker og øyne blå…

EN BITTELITEN SOMMERSALAT ala willywigwam…

Nå, 80 år i Tvedestrand…

Jeg føler at det er år og dag siden Marianne Drivdal i Tvedestrandsposten lot trykke noen av mine filosofiske betraktninger, ispedd en aning humor, etter vandringer gatelangs på brostein og hullete asfalt, Ned Holgata, forbi en bydel i delvis forfall, langs bryggekanten og opp trappene. Godt er det å kjenne på tilbakemeldingene fra en populær og tidligere ordfører samt andre av lokalavisens abonnenter som satte en gledens pris på mine tanker, opplest og vedtatt, spesielt i lørdagsutgaven ved frokostbordet. Trimturen og blodslitet, ført i pennen, var den gang en nødvendighet foran rypejakten. Nå er den naturopplevelsen brakt til opphør…

KJÆRLIGHETEN OG ÅPENBARINGEN FANT OG VANT JEG I LØKKEVEIEN, MEN SOM JEG SENERE MISTET…

Jeg fikk tidlig i voksen alder en naturlig dragning til Risør, den tiltalende og velstelte byen ved Skagerrak. Resultatet ble etter hvert, et ekteskap med påfølgende to vakre kjærlighetsbarn, begge som heldigvis arvet morens utseende, intelligens og lynne. Siden den gang har inntrykket av denne tiltalende og velstelte byen ved Skagerrak og dens innbyggere forsterket seg positivt markant. I dag sitter jeg her, som vanlig, på fjellhylla over Østeråbukta, høster og «blar» litt, av og i, en høyst oppegående hukommelse, så langt…

Gjennom et par tre generasjoner har det på folkemunne versert og dannet seg historier om stridigheter og svartsjuke mellom de to byene helt øst i Agder. Jeg husker at flere karakteriserte befolkningen i Risør som annerledes. Både hva angikk utseende, væremåte og ikke minst dialekten. Snobbete og arrogante hadde de vist nok alltid vært, kom det til uttrykk fra en eller flere skattebetalere på bryggekanten her, innerst i Oksefjorden. I Risør derimot, hadde de i alle år kun hevet øyenbrynet en aning, smilt og til tider «skoggerledd» av karakteristikken. Sjalusi og småligheter, mente de…

Det eksisterer ikke dialekt i Tvedestrand var det en gjersdøling som uttrykte for lenge siden. Her er det rett og slett snakk om talefeil, slo han fast. Da gapskratta også søndølen langs gamle sørlandske hovedveg. Den slags utbrudd og klare mening falt åpenbart i «god jord» øst i Agder og kunne dannet applauderende revypoeng…

NABOER HER ØST…

Begge disse byene var handelssentrum med gamle storheter innen seilskutefarten, det være seg både på beddinger, i viker og sund, men selvfølgelig, og fremfor alt, med og i fulle seil i monsunvinder på langfart til Østen. I dag er det kystkulturuka og trebåtfestivalen som gjør disse sjø-nære nabobyene til populære reise- og besøksmål for turister og skuelystne med fast bopel.

KAMPEN OM POENG OG FEITE OVERSKRIFTER…

En og annen av oss aldrende bør kunne erindre kappestridene byene i mellom også med grobunn i idrettsrelatert utfoldelse. Ta nå for eksempel fotballkampene på gamle Lyngmyr og Frydendalssletta. Risør mot Tvedestrand. Grønt mot blått. Erik Granjord grønnkledd på høyresiden i forsvar, mens Tore Stranger hos de blå, figurerte mellom stengene. Disse ettertraktede severdighetene ble av sjelden god kvalitet, rent spillemessig. Bloduttredelse fra nese og skinnlegger, beinkroker og ryggtak ,ble brutale ingredienser i lokaloppgjørene. Dette var tiden før gule og røde kort… Og dommeren var ofte og nesten bestandig, Arthur Eyde fra Arendal, sortkledd og på sykkel. Flere sesonger senere dukket Erik «Myggen» Mykland opp på gressmatta på Kjempesteinsmyra. En ny Risørgutt som snart gjorde internasjonal entre…

I vinterhalvåret på hoppski tapte Tvedestrand både i stil og lengdemeter. Roar Bredahl, vinner i Hovedlandsrennet sørget for å sette Risør på kart og premielister. Ungguttene i Tvedestrand hadde kun Smifjellbakken, en litt over 20 meters bakke med stupbratt unnarenn. Senere kom «flomlys» og kveldstrening til langt på natt. Guttene under Øksenåsen nådde, og i beskjeden omfang, aldri de samme stilkarakterer og jakten på og etter sølvpokaler samt heder og ære.

Hvem, om dog svært få, erindrer idrettsprestasjonene på den grusbelagte løpebanen på gamle og ærverdige Lyngmyr stadion. Navn som lokalitetene, Hans Gomnes, Arne Vennesland, brødrene Vågsmyr, Støle-guttene, for aldri å glemme kapasiteter i Solfjellklanen. Risør stilte ofte med en hvitkledd og veltrent stilløper, nemlig John Thomas Akselsen. Stivnet ytterst sjelden på oppløpssiden, og vant 800 meteren, gang på gang…

Uenigheter og krangel av ymse art, gjennom tidene, rent kroppslig, ble også ordnet med og på tørre knyttneve slag, uten dommer ,men med mange skuelystne, stort sett langs bryggene i nedre bydel. En K.O kunne ende i snørr og tårer, legebesøk, sykehusopphold og sykmelding. Selvfølgelig har det også i Risør gjennom årgangene vært uenigheter på tvers av tomtegrensene. Her ble det dog bokset med hansker, uten krangel, på internasjonalt nivå, med TV sendt underholdning. Havnåsklanen sørget for det.

På folkemunne har det alltid versert uttrykk om sørlendingenes behagelige vesen. Sedate ,mente flertallet…. Døm selv…

FRA FLESK OG FLÅT TIL BIFF OG BANANER…

Uteliv og restaurantbesøk har i alle år vært som et «fremmedord» i Tvedestrand. Hvorfor, kan en fortsatt gruble på. Bruke penger på den slags adspredelse og vomfyll, kostet visstnok «flesk» og hørte også av den grunn til sjeldenhetene. Potetgryta og steikepanna i egen heim, var nok et helt vanlig alternativ og hjelpemiddel som tilfredsstilte den kveldens mat-sug . Nå er alt blitt meget bedre, sies det på folkemunne… I Risør derimot, har det så lenge jeg kan erindre vært almen kjent for et yrende uteliv og restaurantbesøk, uansett årstid. «En tur på byen» krevde bordbestilling for å unngå kødannelse. Sosialt samvær og kulinariske overraskelser skapte glede og ganefryd for så- vel samboer som ektefelle, ja muligens for ei elskerinne også, for alt hva jeg vet…

…og når badevannet og solgangsbrisen avtar i styrke og omfang, venter også jeg på at kampene med Risør dame håndball igjen blåses i gang. Det har seg nemlig slik at dyktige jenter fra Tvedestrand entrer igjen banen sammen med Benedicte & Co. Altså en klok og spennende spillerstall, i en skjønn forening av kvaliteter med vinnervilje, på tvers av kommunegrensene….

Nils Martin Ramsåsmyra (pseudonym) eller Willy Sjåvaag, for folk flest…

Nes verk og verkensfolk…

Jeg har bestandig hatt en dragning til Nes verk .

Godt befestet i sjel og sinn er arkiverte inntrykk av hendelser og historiske øyeblikk, hørt av andre, men selvfølgelig også selvopplevd.

Spesielt kanskje fra deler av oppvekstårene på 50-tallet. Stort sett øst for elva og til alle årstider. Ferie og fridager.

De første og famlende svømmetak i iskaldt vann på oppsiden av Hammerfossen. Barbent på slaggstein, resulterte i bloduttredelser og såre bein.

Klesvasken i «vannrenna», den gang på vegsida.

St. Hans feiring med bål, grilling, nistepakke og hjemmelagd saft på flaske. Tryte og ål. Toraderspill. Mye folk i god stemning. Klomreodden. Slettatjenna med beitemark, ga små og fargeløse fangster. Dog var ei panne med renska tryte derfra, velsmakende og mettet mange mager, ofte. Auren i Lilleelv derimot ,var både bedre og større, og som antagelig hadde sluppet seg ned fra Heirevann.

Flått hørte til sjeldenheten. Niøye var uglesett, sudde seg fast i så vel fisk som badende legger og lår. Ekkelt. Blodsugere, kalte noen uvesenet.

Vindusvin hørte til adventstid og jul, satt på rabarbrastilker eller rips.

En av postbudene fra den gang var Tengel Hegland. Om vinteren brukte han sparken som fremkomstmiddel mens på bar mark, syklet han postruta.

Nesgata var full av butikker. På begge sider. Posthus også…

Kneip brødet til Martin Salvesen, far til Finn, ble lovprist og fortært lenge før muggen festet seg til skorpa. Senere ble Martin statsansatt i postverket.

Ole’s «butikk» tutet og hadde korte stopp på veg oppover, mot Simonstad og Nelaug, ja forbi Haulandsdammen og til Myra også. Saltkjøtt og flesk ,litt bibringe og en sjelden gang kalvekjøtt. Han skaffet sjø fisk på bestilling, oftest røkt kolje, makrell når skomakerlaksen kom inn fra havet. I bilen hadde han stående et spann med grovt salt for dem som trengte det, spesielt på høsten og i slaktetida. Ole hadde humor og var en grei kar. Jeg likte han…

Astrid Halvorsen’s krambu hadde det meste av nødvendige husholdningsartikler. Alternative julegaver også…

Tvers over gata solgte Berte Tjøstolvsen, søstera til Aslak Ellefsen, alskens ting i så vel løsvekt som fastere form.

Butikken til Oscar og Agnes lenger oppe hadde det meste i skuffer og skap. I vinduet husker jeg de hadde utstilt en kikkert,7×50, i flere år. Den sparte jeg penger til og kjøpte senere.

Den grønne Vålands ruta, Simonstadruta og rutebilen til Vegårshei, hadde flere stopp gjennom bygda. Lyden av dobbelclutshing i svenskhus kleiva minnes også. Foruten passasjerer fraktet de melk i spann, brødkasser fra Skaar(grønne) og Arntsen(gulbrune) og andre nødvendigheter. Jeg husker at en tur fra byen og opp, kostet 50 øre. Skulle det kjøres standsmessig på samme strekning med for eksempel drosja til Harry Solberg, var prisen kr 5.00

Tre drosjer hadde tilholdssted på Nes. Sverre Svensen, Ingolf Thorbjørnsen og Johan Olsen. Disse var aldri vonde å be når kinoen i byen bekjentgjorde cowboyfilmer og andre godbiter av lettkledd karakter og innhold. Hjemkomne sjøfolk tok sjelden bussen…

Jeg husker selvfølgelig overforbruket av strøm. «Vippa» kalte de fenomenet som mørkla husværa. Og var det snakk om halv såling eller annen reparasjon av fottøy hadde Harald Halvorsen på nedsiden av Stornes, nødvendig utstyr/kunnskap samt kvaliteter. På oppsiden av Stornesbrua holdt Hovde til, med rikelig av utstyr og erfaring. Han var mer mobil han, på sykkel…

Til hverdags bar «kjerringene» stort sett skaut. På Stornes hos søstera til Sverre Svensen, fikk de som ville og etter behov, stelt håret, fiksa på panneluggen eller ordna med krølltenger og permanent. Også på mannesiden, både til hverdag og fest, ga naboer og andre en hjelpende hånd. Hvem kan glemme bruken av «klippemaskinen» som røsket og skamklipte, så vel de med kort i nakken ja helt til svoren, som dem med bølgende Elvissveisen og «hønefu» i nakken samt piggsveis. Senere kom elektrisk verktøy som gjorde vårklippen til en ren nytelse.

Kvinneforening, basar og juletrefester på Øvernesdalen bedehus samlet folk og klingende mynt til misjonsarbeid.

Det velsignede musikkorps, badstua på Nes og senere Sverre og Bjarne’s kjøreskoler .

Å nevne alle personlighetene med tilknytning til bygda vil kreve noe langt mer enn mitt blogginnlegg. Et ørliten tverrsnitt får rekke denne gang.

Ola Evensen bodde på Nes (Olstad) i mange år. Jeg snakket ofte med han. Hver bidige gang viste han meg et fargefoto av Ester Williams i badedrakt. Dette bar han alltid i skyggelua…

En kan vanskelig glemme sjøfareren Emil Bakken. Han kom fra Vågsbygd og fant kjærligheten her i Nesgrenda, som det het da. Der ble han i all sin tid. Emil huskes for så mangt og da ikke minst forkynner av guds ord og for sine kunstneriske evner og utførelser av seilskutemodeller. Flere av disse henger og er godt forankret i flere norske kirker, bla Vågsbygd og Barbu.

Selv har jeg et kunstverk/maleri som har fulgt meg på alle mine bopeladresser. Maleriets opphav er utført av en verkensjente som satte to jentebarn til verden, men døde i barsel under okkupasjonstidens siste år.

Jeg erindrer selvfølgelig også Hammeren og arbeidsfolka der. Støy og støv uten øreklokker og munnbind. «Spiseplassen» også. Fantastiske vedovner i flere etasjer. Og når bjella på Maskintaket ga lyd ved arbeidstidens slutt, hastet en sliten arbeidsstokk hjem. Svarte som blomsterjord…

Smijernsarbeid og fantastiske vedovner også utført i flere etasjer, nærmest for kunst å regne. Landskjente smeder med nasjonal anerkjennelse og høyt premierte knivgreier Selvfølgelig så har også jeg, et Aslak Ellefsen produkt.

Hjemlagte produkter av vesker og slirer i skinn og lær hadde også høy markedsverdi ,ofte produsert med/på kjøkkenbordet som arbeidsbenk…

Etter hvert dukket malerfirmaet Olav Stormo også opp og ble viden kjent for kvalitetsutførelser langs hele sørlandskysten, spesielt med oppdrag i kirkelig bygg og andre offentlige institusjoner. Lokale , ærekjære og fremragende lønnsmottagere. Alle fagfolk og håndverkere i særklasse.

Birkeland mek. var intet unntak i så måte.

For min del har det i alle mine leveår aldri hersket tvil om NesVerk og Verkensfolks tilstedeværelse. Disse som gjennom tiår grunnla et livskraftig industrielt samfunn. Tuftet på selvlærdom, arv og faglig dyktighet. Dette lille, men dog så livskraftige lokalsamfunn lot seg aldri knekke, selv om det være nære på. Arbeidsfolk kom sågar fra Sverige og ble der… Men utfartstrangen rådde også grunnen. Flere av disse ettertraktede og kunnskapsrike fagfolkene ble fristet med bedre lønn og bopel og forlot samfunnet langs Storelva, til andre og mer forlokkende muligheter langs og i kystbeltet.

For min del var utedoen det saliggjørende, når det presset på i tarmtottene. Toseteren. Vannklosettet med septiktank og sprede grøfter i grunnen, kom gjerne senere og ved nybygging.

Mangt kunne selvfølgelig vært tillagt mine små «drypp» fra verket. Dog glemmes ei heller aldri sandsvalenes reirplasser i sandtaksveggen på innsiden av riksvegen ved Lillemo. Så en vårdag senere, var aktiviteten i hullene og fuglene borte, og kom senere aldri tilbake. I dag kan en knapt ane at den fineste støpesand ble hentet derfra.

På godt men litt vondt også, var min første klasseforstander, Kristina Nes. Folkeskolen i Rughagen 1952.

Gjennom hennes årelange karriere og yrkesliv, bak kateteret, øste hun om seg av/med ABC boka, salmevers men selvfølgelig også tallrekker med pluss og minus. Senere diktater … I hennes virke kan det være grunn til å tro at om lag tusen forventningsfulle, enkelte også lettskremte men dog rimelig veloppdragne, fikk lærdom gjennom henne, denne Verkens dama.! Skamkroken forekom som et resultat for/av uro i klassen. Et rapp over fingrene med pekestokken, hørte dog til sjeldenhetene. Smertelig fortjent, kanskje? Hjalp ikke det, var møte på bestyrerens kontor neste virkemiddel og forferdelse. Respekt for voksne sto også på dagsorden. I ettertid, i lystige lag og ellers, minnes tiden med smil, gapskratt samt «husker du den gang da».?

I dag troner Nes Verk øverst på tronen hva angår positiv bygdeutvikling, om noen spør meg. Nye hus og bosteder har grodd og fortsatt gror opp som «paddehatter».

Jeg har selvfølgelig også merket meg Velets samt enkelt medlemmenes engasjement for å legge forholdene til rette for deg og meg. Turstiene, gapahukene langs fiskevann og «tjennpytter». Forbi nedlagte husmannsplasser, på velgåtte stier og adkomster, gjennom inn og utmark. Låmannsringen.

Golfbanen strekker seg sydover, på begge sider av Lilleelv og bekken fra Marendal. Forbi «Den Lange Steinen», Tørrmoen og helt til Heirevann. Jeg har brakt i erfaring at grunneierene og entusiastiske naturelskere på hobbyplan, i og langs Storelva, ser en fremtid med/for laks og sjøørret. Det kan være rimelig grunn til å mene at de bevilgende myndigheter også fra sentralt hold, omsider, har bifalt fremtidsvyene. Det begeistrer…

På eiendommen til Knut Aall og etter hvert Caroline, finnes fiskemuligheter i hopetall. Ørret og tryte. Mat- auk, ja vel men sportslig utfordring også. Takk og hei… På Joker butikken kan fiskekort kjøpes, og all verdens husholdningsnødvendigheter.

For meg, fra den gang gjennom alle senere år var og ble kjerringrådene en del av hverdagslivet. Her er noen av dem:

*Vorter, spesielt på hendene, mente mange var et resultat av urenslighet. En kosmetisk «styggdom». Rådet ble å smøre fleskesvor på plagene, for så å grave ned «grisebiten» i ei blomsterpotte. Når svoren var råtnet skulle vortene være borte.

*Blyvann skulle påsmøres utvortes. Første gang jeg hørte om midlet var da en strevsom verkensgutt øksehugg seg i skinnleggen.

*Diare» med oppkast og «slørperau» ble oftest kurert med loff, smør og sukker. Å svelge hele pepperkorn stanset visstnok også elendigheten .

*På en husmannsplass på grensa til Åmli hadde kjerringa i huset nyss nedkommet med et guttebarn. Med barselfeber, tappet for blod og krefter lå hun livløs til sengs. Doktor Selmer ble budsendt, ja presten også ,som prediket ved sengekanten. Livet sto visstnok knapt til å redde ,var de skjønt enige om. I kjøkkenskapet sto ei flaske med tjære, brent på trekull. Et tungt flytende naturprodukt. To hele spiseskjeer av leksiren ble fortært av den «døende» pasienten. Slekta, doktoren og presten så mørkt på hva som kunne skje og fryktet at natten kunne bety slutten på hennes unge og strevsomme liv. Etter en uke ble doktoren påny kontaktet og fortalt at krisen var over. Det hadde han imidlertid vondt for å forstå og foretok derfor nok et besøk til torpet. Det hører med til historien om tjæreolja, at kjerringa ble 88 år og sønnen lever i dag, i beste velgående.

*Halsbetennelse med feber var stort sett et høstlig fenomen. Rådet/medisinen var ei damestrømpe rundt halsen og margarin på smurt på huden under øret. Senere kom antibiotika…

*Flis med verk i fingeren ble kurert med «brødtugge» av grovbrød eller kneip. Det hjalp…Ut kom blod og materie.

*Forstoppelse eller hard mage var også en sann plage. Inntak av svisker/rosiner fikk fart på tarmtottene slik at «proppen» løsnet

*Hadde du voksterflog ble et stykke Sunlight sæpe plassert under lakenet i sengebeina.

Kjerringrådene er der mange av , men vi stopper nå.

Som en «perle i østersen» har samfunnet langs vassdraget utviklet seg og fremstår i dag med og i, all sin rikdom.

Og arven blir videreført………………….Ferieforelskelser også…

Naturrelaterte småplukk fra mine oppvekstår i Tvedestrand.

På nyårets hittil kaldeste dag,ringte sekretæren i Aust Agder Fylkeslag av NJ&FF,Olav Schrøder.

«Som du vet så er Norges Jeger og Fiskerforbund 150 år,i år. Husker du noe fra friluftslivet fra dine oppvekstår,som du vil dele med likesinnede naturbrukere,Willy? Jeg tok betenkningstid mens usikkerheten, myntet på hukommelsestap, inntog mitt sinn.

Innholdet måtte jo være noe som,på sett og vis,kunne assosieres med veiding og ymse uteaktiviteter, etter skoletid. Fra bryggekanten,i robåt og prammer, på blankskurte svaberg,stort sett lettkledd og aldri med svømmevest. Lommekjent i alle byens frukthager,gater og streder.

Barnehageaktiviteter ordnet vi på egen hånd,hver eneste dag og til hver bidige årstid.

Resultatet av vær og vind gjennom sommeren-51 og senere, ga grunnlaget for høsting av litervis med skogsbær,spesielt blåbær.Det benyttet også jeg meg av,i gåavstand hjemmefra. Herlighetene fulle av antioksidanter,ble levert til faste kunder og for min del, oftest til ei eiegod,raus og gavmild husmor av dansk opprinnelse. Som belønning vanket en pose/kremmerhus med syrlige drops,noen ganger to blanke kroner rett i lomma også.. Hver gang fikk jeg lov til en luftetur med husets harehund i nærområdet på Vesterkleiv.Det var stas det…

Urinstinktet våknet i meg tidlig, men dog i beskjeden grad ,i disse oppvekstår.

Hjemmelagd sprettert ble et våpen lagd av egnet kvist av hassel, tykke gummistrikk og ei «pløse» av hard hud eller skinn. Ammusjonen var stort sett småstein og siktemålet var alt fra stillestående blinker til bevingede objekt. En gang traff jeg en svart tross i epletreet. Den skamlige hendelsen fortalte jeg aldri til noe menneske. Mine angrende synder var sort som blomsterjord.Den natten sov jeg urolig og svært lite.

Blåserør med en munnfull gule eller grønne erter ble et nytt «leketøy»og langt mindre farlig. Men det svidde og brant litt når grønnsaken traff nakkestussen eller en annen kroppsdel.Og ertene slo rot der de falt,spirte og dannet nye skudd.,overalt. Erteblomster i mange farger.

Tapping av bjørkesaft ble selvfølgelig prøvd, men fikk aldri noe stor utbredelse eller suksess. Det smakte ille,var beskt og ga ingen gastronomisk nytelse. Tvert i mot.

Det renner meg også i hug hvordan vi som guttetapper oppdaget livet i knuppetangen og fjæresteinene. Kuonger var velegnet til agn etter hyse,blåstål og sypiker. Også her hadde vi faste kunder hva angikk levering av hyse. De to andre artene var lite egnet som husholdningsvare og gikk til grisemat eller «sokler» som var den lokale benevnelsen. Også sødra /suter gikk kun til dyrefor.

Jeg har selv fanget ørret i Møllebekkens øvre del. Det som imidlertid huskes best derfra, var hundevis av rotter, svære og feite, men også magre og halvdaue.

Når pir og makrell innvaderte bukter og viker i Tvedestrandsfjorden, ante vi inntektsmuligheter fra salt- vannfisk også.Hjemlagde fiskeredskaper ble tatt i bruk. Spesielt «kasteboksen» ,altså en 1/2 fiskebollboks var svært anvendelig for de av oss som hadde bryggekanten som leke-og veideplass. Abu,haspel og peliskopstenger var for utopi å regne for oss guttetapper. Skomakerlaksen i flere størrelser var alltid spennende å få på land. En kjærkommen inntektskilde også. Utsalgsprisen var 50 øre eller tre stk for en krone. Fikk vi halt i land en stor sei eller torsk var vi garantert bortimot fem kroner.Småpenger,javel men allikevel kjærkomne og klingende mynt rett i gutteneven. Da «leiefiske» startet mistet flere av oss inntekter når båtfolket la fra land og lenger ute i fjorden høstet av mengdene,kassevis. Mao dagens populære middagsalternativ. Dorging med kobbersnøre og rød gummimark,ble år senere erstattet med regler og sorte kroker. Jeg erindrer selvfølgelig også at det gjennom 50 årene samlet seg horder langs bryggene til matnyttige konkuranser og populære sammenkomster.

Det hører også med til småplukket fra den gang,at ingen satte pris på «lysfiske»etter vårsild. Senere avtok dette rovfiske og nærmest opphørte.Er nå helt borte fra mine kystnære fjorder.

Ulovligheter og spenningen nattestid med lys og «løster» foregikk på så vel grunt sjøvann som i sildrende gytebekker. Denne adferden var kanskje ikke spesielt utbredt, men den/de som utøvde ulovligheten fikk aldri noen høy stjerne eller anerkjennelse, og var stadig på folkemunne. Det heter seg at sjøørret fra gytebekker lokalt, ble via buss og tog sendt til hoteller i hovedstaden.

Langt mer uskyldig, humant og iskaldt, var en annen av våre fritidsaktiviteter,etter skoletid. Å fange edelfisken med hendene… Min venn og klassekamerat Tellef,sønn av sjefen i Holt Sparebank, var i særklasse en mester,der han lå langflat på torvkanten og forsynte oss andre med herlighetene. Selvfanget brunørret,stekt på gloa eller åpen varme,uten salt ,ble en sotete og noe smakløs opplevelse.

En annen hobby relatert til skog og mark,høyt og lavt var sanking av egg fra ulike fuglearter. Aldri mer enn et egg i hvert reir, tømt for innhold, nummerert, artsbestemt og katalogisert. Et kråkereir bidro mest til farefull klatring,til forstuing,neseblod eller knekte ribbein, når greiner knakk og kroppen tok bakken. Samlingen ble etterhvert levert i en skoeske til rektor på folkeskolen.

Interessen for hunder lå latent i guttekroppen, tidelig og har senere aldri sluppet taket. Ikke kjøtere og gneldrebikkjer nei, de som løp etter biler og beit hestene i hover og bein. De var der nemlig mange av. Noen var sinte også. Men hundehold til jakt i min hjemby og mitt nærmiljø på 50 tallet var nærmest for sjeldenhet å regne.

Dog erindres med glede og glemmes aldri en sort/hvit engelsk setter med aner og oppdrett fra Gjøvdal. Siri ,het hun og ble brukt til jakt på storfugl og orre.Eieren av skjønnheten var butikkeier og deltok til jakten og det sosiale samværet i begrenset omfang. Jeg husker for øvrig,og med misunnelse, hans hammerless kaliber 12. Et vakkert og forseggjort «smykke» av engelsk fabrikat. Det hørte skinnkoffert til med skilt i sølv og initialene A.N. Et våpen kun brukt på godværsdager,ble meg fortalt.

Ikke så rent sjelden,i hektiske ferieuker,oppdaget vi gjerne fuglehunder som baugbikkjer,når båtene la til langs bryggene. Spesielt huskes gordonsetteren som var populær og i flertall blant sommergjestene.

Lokalt tok det måneder ja år også før vanlige lønnsmottagere fant råd og anledning til et eierskap av en renraset og firbeint jaktvenn.Engelsk setter samt pointeren rådde foreløbig grunnen. Også de øvrige fuglehundrasene fikk etter hvert fotfeste i alle samfunnslag. Allikevel og rent lokalt var det fortsatt smyg-og støkkjakt i grønne ospelier og på blåbærgrunn som kanskje var beste og iallefall det billigste alternativ til matauk.

Tyvjakt foregikk sent og tidelig,på annenmanns grunn,også fra kjøretøy på grusveier.Alle viste hvem og selv i dag prates det om den gangens manøver/opptreden for gratis mat i steikepanne og gryte.

Harehunder var det flere utgaver av og derfor langt mer utbredt. Ikke så rent sjelden kunne losen høres i heier og lier rundt byen. Sjelden hørtes skudd. Flaskefor eller dotsupen var alltid medbrakt i ryggsekken eller på innerlomma i dressjakka.. Viktigere en nistepakke for mange ble det konstatert. Jeg merket meg i disse årene at flere valgte blandingsraser. Spesielt kombinasjonen sweitserstøver/dunker var allmen kjent som viltfinnere av guds nåde.

Molly på Østerkleiv var så avgjort en av dem. Eieren gikk sjelden tomhendt ut av heia. Også renrasede haldenstøvere og dunkere på Vesterkleiv,og da spesielt redaktørens Seier,gjorde solide inntrykk på såvel meg som eier,for jaktlige øyeblikk og innhugg i harebestanden i Vennevannsliene, Heståsen og i bakskogene på Vegårshei. Som en slags maskot fikk jeg,fra tid til annen,være med for å oppleve uttak,beskrik samt kortere eller lengere loser i iskalde morgentimer,før skolestart og/eller på fridager. På folkemunne,selv idag,70 år senere,fortelles om skudd som ble avfyrt,direkte på uttak. Frykten for at haren og søndagsmiddagen skulle gå i ur,eller på annen måte gå tapt,var nok årsaken derom,kanskje…

Tvedestrandsrevyen…

Den 27.januar 1999 døde Bjørg Henriksen i en alder av 50 år.

Tvedestrandsrevyens ukronede dronning,som aldri fikk oppleve verken kulturpris eller andre offentlige utmerkelser for 20 år med kulturhistorie i sin kjære fødeby.

Hun ble en scenevant og markant skikkelse som revysjef, pådriver, tekstforfatter og regissør. Fra den første revy, 20 år tilbake mottok hun trampeklapp og stående ovasjoner fra fullsatte benkrader. Publikum var positiv nådeløse, skråsikre og ville ha mer,masse mere… Og slik ble det… omlag hvert annet år.

Etter unfangelsen og debutstarten på 70 tallet ble revyen, nærmest som en institusjon å regne.10 talls i staben la ned enorme mengder med dugnadstimer/dager, om du vil, hvert bidige år. Billetter til forestillingene ble solgt over disk i kiosken til Karla Wågestad.

Alene kostymer ble designet og sydd av Bjørgs mor, Ragna Henriksen.

Beate Sonesen og Sidsel Ring pyntet hver enkeltaktør med hjelp av maskara og andre nødvendige jålesaker. Kviser, uren hud og langt fremskredne rynker ble derfor gjemt under alskens nødvendigheter på sminkerommet.

Lys og lyd ble mesterlig tatt hånd om av bl.a Nils Henrik Henriksen, Affen Tjøgersen og Jonn Rosland.

Ingebjørg Fraas hadde kostymeansvaret og musikken ble et svært nyttig samarbeid over kommunegrensen.

Loddsalget på fruktkurvene var det flere av ungjentene som tok seg av. Knapt noe var overlatt til tilfeldighetene.

Bygdeoriginaler, offentlige tjenestemenn samt kommunale vedtak ble grobunn for tekstforfattere og derav scenefremføringer i år om annet.Det skjedde jo nemlig meget som ga latterlige gode revypoeng.

Revysjefen så tidlig at «Peder & Sørine på Pøntens»tanker og hverdagslige betraktninger over en kaffekopp og ei søsterkake kunne være til glede også i revysammenheng,og fikk rett i nettopp det. Det var Arnfinn Eskilt som ga dette populære spalteplass gjennom flere år i Tvedestrandsposten. Olaf R Walle, med sin penn,var kanskje,rent lokalt,den gjennom tidene mest fremtredende dikter,skribent og lokalpatriot.Tvedestrandssangen er også,i så måte,et av hans gullkantede verk.

Den siste og nyss omtalte revy fant som sted i 1997. «Du tror det’kje før du har sett den».

Det ble atter en gang fullsatt rådhussal med etterlengtede nye kvalitetstimer og underholdning,på høyt nivå. I åpningen av 1.akt erindres at orkesteret spite opptakten til Tvedestandssangen. På mørk scene,går teppet opp og Marit Bjorvatn gjør entre i sydde klær hentet fra rådhusgardinene i -79. Deklamerte dernest versene i nevnte hylloyst til byen innerst i Oksefjorden. Her er versene 2 og 4:

Ved Smifjellets fot du reiste-ditt hjem under sørlandssol

Og sjøgutten flagget heiste – under de snehvite seils symbol

Det ble til en by ved fjorden – et hjem i den lune havn

Og sjømannens reis rundt jorden – bar bud om ditt kjære navn.

Men havet der ute vinker – og unggutten har en drøm

Den lokkeende fjord som blinker – har dog en kjærlighets varme strøm

Og Tvedestrands navn skal bære – sitt ry i de nye kår

Vi elsker den frem- vår ære er Tvedestrand byen vår.

Hvem kan glemme «På benken» med Kristin – Cecilie og Hege,for ikke å forglemme «Flir og fyll», melodi, Fru Johnsen (hun innerst i en fjord) med de samme aktørene+Ingebjørg Fraas. Flotteste tekst og fremføring. «Renseanlegget» fremført av Gunnar Wågestad og Willy Nylen ga for all del og så avgjort pubblikum valuta for inngangsbilletten.

«På skoleveien» med Charlotte Henriksen,Gunnar Wågestad og Jan Egil Gundersen ble høylydt lagt merke til. Ssenere i 2. akt fremførte Tor Asbjørn Grændsen,for øvrig sønn av avdøde Asbjørn Grændsen,»Livet». Det siste innslaget i årets kulturbombe ble «Takk skal du ha» en duett av og med Bjørg Henriksen og Willy Nylen.

Publikum fikk servert det meste innen scenekunst.Musikken og revyensamblet var av ypperste merke. Media fant knapt hull i et velsmurt maskineri og revyen ble også foreviget på film/video.

På tross av oppstått elendighet var Bjørg ukuelig optimist lenge. Nedturer,oppturer og nedturer igjen. Etter 7. cellegiftkur på Radiumhospitalet bestemte hun seg for å lage nettopp denne ovenfornevnte revy i 1997,og slik ble det.

Skal vi lage en milleniumsrevy uten sidestykke spurte hun meg en regnfull vårdag i -98. Jeg tok utfordringen og gjorde noen pennestrøk i verseform. Hun hadde jo sine fengende melodier klare som gjorde mitt arbeidsgrunnlag langt lettere.

Hun likte hva hun så, nikket og smilte da. Lenger kom vi aldri…

Rødrevungen Rolf…

Å føre i pennen en oppdiktet og uskyldig historie, med håp om å fange en 4-årings oppmerksomhet og smak, er og blir en krevende utfordring. Litt av hensikten er selvfølgelig også at innholdet i fortellingen skal skape glød og nygjerrighet i pikebarnets tanker og sinn. På sin «faffas» fang ville skribenten straks merke om eventyret hadde appell hos den purunge tilhører.

Heldigvis, og under hele debutfremførelsen satt mitt yngste barnebarn Nellie, dørgende stille, så på meg med sine store brune øyne og levde seg åpenbart, målløs og lyttende, inn i revungen Rolfs hverdagslige sysler. Takk og lov tenkte jeg, i min egen forventningsrus.

Så kom en overraskende undring fra fire- åringens munn: «Du faffa, ble mammaen til Rolf god i beinet?» Ja min venn, det gikk fint, men det skal jeg fortelle deg til neste jul…

Det var en gang for litt lenge siden, litt før Nellie begynte i barnehagen og pappaen hadde krøllete og bustete hår. Da løp det en liten rødrevgutt rundt og lekte nesten hele dagen med en liten pus som var sort og litt hvit på labbene og i fjeset. Pusen het Pip, hadde lange hvite barter og tisset i ei sandkasse på kjøkkenet.

Den lille revungen hadde så fin en pels og hadde en kort og spiss nese mens ørene sto rett opp. Den spiste mest små mus som den fant i skogen. Store rød jordbær synes han også var gode. Revungen het Rolf den, og var nesten bestandig kald på snuten. Når det pøsregnet og nordavinden blåste i tretoppene ville han bare være inne. Rolf likte ikke å bli våt på beina og i pelsen.

Noen ganger var han litt rampete, men da sa mammaen «nei nei, slutt! nå må du være grei…»

En gang forsøkte rødrevungen å fange ei høne i hønsehuset til naboen. «Kom deg ut!» skreik hanen og de andre hønene flakset rundt, var veldig redde og lagde et forferdelig spetakkel. Mannen som bodde på gården hørte bråket og jagde revungen Rolf med feiekosten. Da ble Rolf redd. Han synes den sinte mannen skreik og snakket høyt og var ikke noe grei. Etter den dagen torde Rolf aldri å nærme seg hønene til den sinte mannen.

Mammaen til Rolf het Rigmor, akkurat sånn som dama i skobutikken. Rigmor haltet litt stakkar, fordi hun en dag ble påkjørt av skolebussen.Hun blødde litt på det ene bakbeinet og bitte lite grann fra nesen. Da Rolf så det, ble han fryktelig lei seg.

Rødrevungen Rolf og mammaen hadde ikke et ordentlig hus, men bodde i skogen bak noen store stein og inni et stort hull under bakken som en bjørn hadde sovet i for lenge siden. Der var det heldigvis tørt så de ble ikke våte når det regnet. Men Rolf synes allikevel at det var litt kaldt å bo der noen ganger. Da la han seg tett inntil mammaen sin, fordi hun hadde en tykk pels som var god og varm.

Rolf hadde ikke ny seng å sove i. Han hadde jo ikke dyne og pute heller, bare litt gress og mose under pompen. Derfor frøs han litt noen ganger.

Nesten hver eneste dag ruslet han bortover til pusen Pip. Den fikk nemlig melk hver morgen i et skål som sto på verandaen. Som to gode venner delte de all melka. Pip har det fint, tenkte Rolf som kan kose seg i huset til den gamle dama.

I huset bodde også en kanin som het Knut. Den var grå med lange ører og ullpels. Tykk var den også. Når den sov krøllet den seg sammen og lignet mest på en ball. Kaninen Knut måtte være inne på kjøkkenet når revungene kom på besøk. Dama til Pip visste at kaniner er/var redde for både rever og hunder. En dag revungen Rolf kom på besøk ble Knut litt redd og smatt inn gjennom døra. Kaninen likte best å spise og slappe av. Gulrot og kålblader var det beste den viste. En gang Pip og Knut koselekte på verandaen, klorte Pip den på snuten. Da gjemte kaninen seg under kjøkkenbordet og ville ikke leke mer.

Mange ganger ble rødrevungen Rolf litt sulten også. En ettermiddag da solen skinte, lusket Rolf og mammaen rundt omkring for å finne noe å spise. I enden av en bilvei, nede ved et lite vann oppdaget de en liten gutt og pappaen hans som fisket. Mange fisk hadde de fått, de lå jo i gresset. Plutselig snudde gutten seg og oppdaget Rolf som satt oppe ved bålet og så på om de fikk napp. Revungen Rolf var ikke redd for gutten, bare litt nyskjerrig, mens mammaen synes mannen med fiskestanga så litt skummel ut og pilte inn i skogen igjen. Gutten synes Rolf var en fin rev og tenkte at den kanskje var litt sulten. Den er jo så tynn sa han til faren. -Gi han to tre fisk vel, så blir han nok både mett og glad. Tre fisker spiste revungen mens gutten heller ville ha brødskive med Nugatti. Den kvelden hadde gutten med fiskestanga, fått en ny venn og den vesle reven sovnet mett og glad i den lille hula i skogen. Da Rolf våknet neste morgen løp han tilbake til gutten som hadde fisket i vannet. Da hadde han og pappaen pakket sammen teltet og reist, fordi gutten skulle jo på skolen.

Han ble litt lei seg revungen Rolf der han lusket hjemover. Der i kanten av en potetåker fikk han øye på ei revejente med rødbrun pels, vakre brune øyne og med en hvit haletipp, nesten som han selv. Jeg heter Rolf, hva heter du, spurte han? – Jeg heter Ruth, jeg, men alle kaller meg Tulla. Kom så løper vi inn i skogen så kan jeg vise deg plassen hvor jeg bor sa revefrøkna. Det synes Rolf var en god ide og løp etter. Den dagen ble de to litt kjærester som løp rundt og lekte i sol og fint vær, hele sommeren.

Nesten hver eneste dag den sommeren dro Rolf og Tulla på besøk til pusen Pip. Det synes den gamle dama til Pip var trivelig med besøk. De fikk kjeks men også av og til søsterkake med smør på. En dag fikk begge revungene hver sin sjokolade også fordi Pip hadde bursdag. Den natta fikk Rolf så vondt i magen at han måtte ut å bæsje. «Hva har du spist?» spurte mammaen til Rolf. «Bare en hel sjokolade som vi fikk av dama der Pip bor» svarte Rolf som hadde fått litt vondt i hodet også. «Både rever og hunder må ikke spise sjokolade, da blir dere veldig syke» sa revemammaen. Det er farlig det…Spis noen blåbær så går det over skal du se. Etter å ha plukket og spist mange blåbær sprang han så fort han kunne bortover til Tulla. Hun hadde også fått vondt i magen, men nå var det bra igjen. Igjen kunne de leke og kose seg i blåbærlyngen.

En ettermiddag som Tulla og Rolf hadde vært på besøk hos Pip og den snille dama, ruslet de hjemover. Plutselig stakk Tulla snuten ned i et hull i bakken. Da summet det rundt henne. -Rolf, ropte hun, se så mange gule fluer jeg fant! Pass deg, hylte han tilbake. Det er jordveps og de stikker!. Løp!!! De la på sprang begge to, så fort de kunne, over bekken, forbi ei maurtue og rundt tre kuer som spiste blåbærris og grønne blader i jordkanten. Nesten hjemme hos revejenta Tulla stoppet de, la seg til å hvile i lyngen og var glade for at ingen av dem hadde fått vepsestikk på snuten.

En dag hørte revungen Rolf en hund som bjeffet borti skogkanten. Vi stikker hjem til meg foreslo revejenta. Rolf likte ikke hunder som bjeffet, de kunne jo bite også hadde han hørt. Oppi et tre satt ei ugle og spiste ei skogmus som den fant på stien gjennom skogen. -Skal vi leke eller? sa han og flakset med vingene. Ikke i dag for vi må gjemme oss for hunden sa Rolf. -Ok, sa ugla. Jeg skal prøve å skremme den litt. Dere vet, den blir nok litt redd hvis jeg klyper den litt på ryggen eller halen. Takk skal du ha, sa begge revungene i kor. Vi sees i morgen! Dermed pilte de to rødrevungene Tulla og Rolf inn i skogen. De hadde jo lovet å komme hjem før det blir mørkt!

Hjemmekontor i koronapandemien!

Plutselig en dag kom beskjeden fra høyere hold. «Kom dere hjem og etabler hjemmekontor». Med PCn under armen forsvant store mengder av den nasjonale arbeidsstokken, innen privat sektor, strake vegen hjem. Smilende og dermed distansert fra smitte, med også døden til følge.

Fridager med full lønn var i manges tanker. Salgstallene stupte og telefonbruken kunne spores tilbake til stort sett private samtaler. En og annen inngående samtale kunne i værste fall resultere i et irriterende opptattsignal, eller «kan ikke nåes for øyeblikket». Bedriftene fikk atter engang smertelig erfare reaksjonen som hver gang inntraff, når fugleinfluensaen, grisesmitten, munn og klåvsjuke, ja til og med Asiasyken tynnet ut i befolkningen, og som også den gang, slanket bl.a eksportindustriens aktiviteter og la av den grunn kvartalsvis. på bordet, tall med rødlig valør.

Gjøremål på egen eiendom hadde i lang tid latt vente på seg, og ridd folk flest som ei mare. Bak gardiner og tettvokste tujahekker kunne nå endelig ting og nødvendig tang, iverksettes. Vi driter jo i hva naboene sier, gjør vi ikke? Private sysler, utsatt i ukesvis , ja måneder og år , formet nå hverdagen. Stakittgjerder,velkjent for fler ble skrapt og malt. Ny og etterlengtet grillbu eller plass til vinterveden og snøfreseren fikk tak og vegger, men aldri over 15 m2. Dager ble avsatt til vask og polering av kjøretøy og skjekta ble lakket og påsmurt bunnstoff. Også vindusvask med såpe, kost og nal fallera, gjorde utsynet merkbart bedre. Mannen med hjemmekontoret var med andre ord, langt fra arbeidsledig.

Snegler som invaderte plener og hager,til avsky og skade, fikk direkte føle pandemiens herjinger med døden tilfølge. Alt iscenesatt av hjemmeværende som vernet om gård og grunn og med full lønn.

Mange ønsket seg selvfølgelig tilbake i ordinær jobb. Allikevel kunne en og annen håpe på at sjefen ikke skulle gjøre slutt på disse «fridager». For på høylys dag sto fiskelykken høyt i kurs der enkelte kunne gi seg bølgene i vold, med svarte kroker og harpe etter» skomakerlaksen» der ute på Båen og Doggerbank eller rundt Møkkalasset. Noen rakk sogar å sette potetene i jorda og når hun med foldeskjørtet beordret ripsbuskene rensket for bær, da var også deler av markens grøde, tatt vel hånd om.

Når drevne selgere, ansatt i kontorlandskap, hevder og argumenterer med at effektiviteten økes, og støy fra kollegaer på samme gulv elimineres, ved å ta i bruk kontor i heimen , får flere til å «himle med øynene» og høflig holder «gapskratten» tilbake. Kan det være grunn til å tro at, den enkelte i /av ren lojalitet til arbeidsgiver logger på og av, lik en ordinær arbeidsdag, fra sitt kjøkkenbord og private taburett? Selvopplevde år i kommunalt kontorlandskap erindres, men aldri som plagsomt og inneffektivt.

Knapt noen gang har det blitt utført såvidt mange huslige gjøremål og sysler som i denne «fare for smitte og død» perioden. At undervisningsetaten belærte sine elever via PC og nett, dagstøtt, gir positiv oppmerksomhet. Nå er samfunnet foreløbig tilbake til en noenlunde normalisert hverdag…

Innleggelser og dødstapene er etterhvert synbart redusert,men smittetiden er langt fra over. Det vil være naivt å tro at den «reiser» med trekkfuglene.Ved en eventuell smitteopptur utelukkes knapt at flere i markedet vil fremskaffe/montere smittebremsende tiltak rundt enhver kontorstol. Modellen med hjemmekontor kan ha utspilt som rolle…

Enkelte landegrenser er åpnet og uforsiktighet blant befolkningen på hjemmebane registres daglig. Smitten er langt fra brakt til opphør og kan slå tilbake igjen i uforminsket omfang og styrke. Spesielt kanskje, når alle solhungrige flypassasjerer gjør vendereis fra hyppige bar-besøk og overfylte badestrender i sørlige farvann. Også redselen for grensekontrollen, stedvis, til «søta bror» kan gi karantene, bøter og kanskje det som verre er. «Harryhandelen» etter er snus og flesk er etterlengtet savn i stor skala.

Om en ny smittebølge oversvømmer landet vil neppe hjemmekontor være det første, som privat og offentlig sektor, iverksetter og tyr til.

Jeg, for min del, verdsetter alle dem som frivillig lar seg teste…

Vi som på en måte er «utgått på dato», har hatt «hjemmekontor» i en årrekke. Vi som tilhører risikogruppen, er både permittert og oppsagt, men har heldigvis Nav som månedens støttespiller.

Om folketallet vil øke som en konsekvens av en eventuell «hyppigere og mitt i arbeidstidens tilgjengelighet» får vi svar på mot juletider.Tas det imidlertid hensyn til helsemyndighetene krav om nærkontakt og avstand i en arms lengde, kan det bli glissent på fødestuene i det ganske land, senhøstes. Godt er det å vite at det arbeides globalt for å finne frem til koronavaksinen. Utroskap derimot, stoppes knapt av myndighetenes klare linjer til nærkontakt. Den sprer seg. Slik har det jo vært til alle tider og vil aldri bringes til opphør. Forskning og legevidenskapens arbeid vil neppe anvende resurser for å fremskaffe vaksine/medisin, flytende eller i pilleform for å hindre denslags ytterligere spredning.

PS! Jeg har som sagt, selv hatt hjemmekontor, men var aldri plaget med «amøbeinvasjon» langs husvegg og på plen samt ymse vårlige sysler,som hengende under gesimsen eller når vannlinja skulle settes.

Høgt til fjells ligger Bjåen…………

Høyaktet, vakker, tillitsvekkende og rik på kunnskap, også langt til side for hva angår hundehobby og naturopplevelse. Vinnerskalle, arving og medeier av oppdrettet ”Halsenuten”; nemlig Ingrid Margrethe Bjåen. Født og med oppvekstår i fjellbandet på farsgården, der i reinen og rypas matfat. Bjåen Turisthytte ligger der, siden generasjoner tilbake og har huset rom for mangt et farende folk. Nettopp her, i kanten på Hardangervidda og ved den tideligere velbrukte og naturlige nordmannavegen mellom landsdelene. I nyere tid har populariteten økt ytterligere og gitt overnattingsmuligheter og gastronomiske smaker, hentet og foredlet etter gamle metoder. I dag økt i omfang og vokst seg viden kjent. Turiststedet har fasiliteter så vel ute som inne, og gir med andre ord rom for alle som ønsker å oppleve naturens rikdommer på nært hold. Fjellgården er i rivende utvikling og vil garantert fortsette å gi grobunn for økt turisme, også på hesteryggen, i en uberørt og fantastisk villmark. Bjåen er dessuten blitt et knutepunkt for fuglehundarrangementer, i regi av Agder Fuglehundklubb og Norsk Pointerklubb. Sentral i disse tiltakene troner, så langt, den ene av arvingene, Ingrid Margrethe. Kursing også via Norges Jeger og fiskeforbund relaterer seg til opplæringsjakt på klovdyr, beskriket og klangen fra en harehund los samt litt ørretfiske inngår også i stedets natur opplevelse. Ingrids oppdrag i så måte er undervisning ute og inne, guiding, felling og ikke minst slaktedelen og den tunge børa hjem. Så har det seg slik at hun er en målbevist og TV kjent veidekvinne etter reinen. Rypa på fine høstdager, er også for henne matvilt, dog hentet ut i svært beskjeden omfang. Vinterrypa derimot, gir henne kjærkomne treningsmuligheter. Også hun, ser derfor på den hvite fjellfuglen som stamfuglen, som vil gi egg og kyllinger, og som har overlevd uker og måneder med sprengkulde, til tider matmangel og sultne predatorer. Snarefangsten som var en økonomisk nødvendighet i tideligere tider, har hun for lengst brakt til opphør. Etter obligatorisk skolegang i fjellandsbyen Hovden, reiste Ingrid Margrethe nordover til Masi og folkehøyskolen i Alta. Heldigvis gjorde hun vendereis etter eksamen der oppe. Den manøveren er det i dag mange som er glade for, meg selv iberegnet. Hennes første jaktprøvepremie fikk hun sammen med pointeren Bjørkollens Reisa. 3. AK, dommer var Roy Reidarsen , i Bossbøen terrenget. Det ble opptakten og innsprøytningen til Ingrids fantastiske historie og rollefigur også innen fuglehundsporten. I dag er det usigelig mange av oss som høster glede og takknemlighet for at Reisa ble læremesteren og som senere gjorde Ingrid ”pointeravhengig” og konkurranselysten. På høsten 2016 var det slutt på Reisaepoken, nesten 15 år gammel. Noen år før dette skjedde, ble en ny pointer hentet, nordfra. Ørntuas Bølla (Barentsviddas Aragon – Ørntuas Bjørk) . Også den ble jaktpremiert og flyttet etter hvert, over til Svanhild. I mellomtiden hadde Lytingfjellets Frekka, (Lytingfjellets Tøffa – Ottorinos B Troll) blitt nytt medlem i Bjåenklanen. Premiert med 1. AK og Bir i tillegg, ble hun en sagnomsust avls tispe. Viltfinner og apporterende jeger som bidro til minnerike kvalitetsstunder i rypefjellet. Flere ganger er selvopplevd. Denne Herta typen ble stamtispa til Ingrid og dermed innledningen og etableringen til /av oppdrettsnavnet ”Halsenuten”, der hennes søster Svanhild, er medeier. Frekka tok etter hvert turen til Trøndelag og ble der parret med Jutevannets Birk. Ni levende valper ble resultatet, etter en så vidt komplisert fødsel. Flere av valpene er nå prøvepremiert fra 1. UK via 1. AK til også 1. VK, med stor geografisk spredning. Halsenutens Nipa, 1.VK, er et sameie produkt, som allerede har vist og dokumentert resultater, der velkjent blodslinje kombinert med solid hundehold, forteller atter igjen at det nytter… Pointeren Røynåsens Ida med italienske aner (Lulu del Frangio – Daxoronjas Basso) havnet også i Ingrids eie. Best in show på AFK utstilling i 2016 og 1. AK x 2 på høst/vinterprøve senere. At Ingrid har andres hunder under eget tak, tidvis, til opptrening samt føring på jaktprøver, spesielt i vinnerklasse, gleder samtlige eiere. Ida ble parret i 2018 med Halsenutens Wille, en (Frekka – Birk) sønn. Ti valper plassert og spredt over det ganske land. Vi som sitter nærmest urørlige langs sørlandskysten og kjenner suget etter deltagelse/miljø venter alltid i spenning på premielistene fra prøvene, har merket for lengst når Ingrid er et komite medlem. Da blir resultatene lagt ut og offentliggjort så snart dommerbøkene er levert. Hver bidige gang… At vår felles kapasitet har gått gradene og endte opp som leder for Norsk Derby 2018, taler jo også og egentlig, sitt tydelige språk. Så vil jeg håpe at det atter engang blir muligheter til å oppleve denne fantastiske damen der hun til stadighet konkurrerer i utstillingsringen, og på jaktprøvearrangementer i skarp konkurranse med gullmerkemenn, æresmedlemmer, en og annen gjenganger, og ikke minst ferske valpekjøpere som håper på en premiering på deres ”øyesten” idet den tar for seg av herlighetene, på rabbene i Nåsi – Haugerud og/eller Børtemannsbekken. Mange av oss som har opplevd fuglehundsporten på nært hold, ja litt på avstand også, har sett hvor viktig enkeltpersoner kan være og er, for trivselen og utviklingen innen vår hobby. Denne ene arvingen på Bjåen er intet unntak i så måte… For meg er Ingrid Margrethe Bjåen, en kvinne i særklasse og beste ambassadør for sin arbeidsgiver Bykle kommune, Agder Fuglehundklubb og Norsk Pointerklubb spesielt, og for husdyrhold generelt. En skapning som dessuten vet å høste, så, og fremfor alt ivaretar og skånsomt tar del i naturens mangfold.

Willy Sjåvaag, april 2020