Jeg har sagt det før og skriver det igjen! Ingen Tv-underholdning er, for meg, mer severdig enn jentehåndball 04/05. Oppvisningen av enkeltprestasjoner og samspillet på banen, smitter opp på tribunene og supportergjengen, som vet å verdsette jentenes «lek» på banen. Omlag 200 skuelystne på hver kamp forteller litt om populæriteten. Gratis inngang for n’t år.

Kvalitetsstunder, dere, omtrent uansett resultat. Av den grunn har jeg til hensikt å gjøre litt mere stas på disse 04/05 oppofrende» eventyrligheter». Vi som følger disse modellene på hver eneste kamp har sett den positive utviklingen, kamp etter kamp .Jeg har derfor ført i pennen noen vers som omhandler disse fantastiske utøverne og støtteapparatet. Syng selv og bruk melodien til «Urmageren i Tvedestrand». Egentlig hadde jeg tenkt å framføre den selv, via mikrofon i Lyngmyrhallen, akkompagnert av Titt Fresvik på gitar, men strengene hadde rusta og fingrene hadde «trutna», kunne han fortelle,så da så… Dog kunne kanskje en soloframføring med koring av supportergjengen være et bidrag til en oppladning før kampen ?

Fire kamper i breddeserien gjenstår. Søgne borte, Risør hjemme,Grimstad/Lia hjemme og Hisøy borte. Vinnes disse , vinnes også kretsens seriemesterskap, men ingenting er avgjort før dommeren blåser av siste kamp.

Det er nå allmenn kjent at John gir seg i trenerrollen. Det innebærer av Kris og Cili må tilbake i manesjen i et nytt spilleår. Endringer i spillergruppa blir det også, men de gjenværende vil fortsette å ta ansvar og til fornyet glede for alle oss «medisinavhengige». Lyngmyrhallen har gjort jobben og er blitt loslitt, på tross av godt og nytt lys. Til høsten dere, er det Mjåvann og idrettshallen på Tvedestrand Gymnas som gjelder. Kanskje landsdelens flotteste anlegg.

TITT og meg selv ser tilbake med glede på supporterutmerkelsen og applauderer for alle, uansett hvor hen de fortsetter og vil skape glede og kvalitetsstunder for oss tribuneslitere. Supportergjengen til 04/05 kan heretter kalles, «Smørøyet»….

Ps: Fia og Maja var fraværende på bildet som dere ser !

Foto:S.F

 

HYLLESTEN TIL HÅNDBALLJENTER 04/05

Tekst: Willy ! Melodi: Urmageren i Tvedestrand

 

I Tvedestrand bor no’n spreke jenter, som spiller håndball i mang en hall

De kaster blikket mot kjekke gutter,og slår ned motstand med knall og fall

I mange år nå han Kris og Cili, bygd relasjoner, ja stein på stein

så kom en danske med håndballkunnskap og full av elskov på frierbein.

 

For Brita ble litt betatt av jyden som hang på dørklokka dag og natt

Han så den vakreste to barns enka og bli tilslutt både sjakk og matt.

Så så han hurtighet og teft med ballen hos «bestedattera» til Tor og Titt

Nå trenes laget av denne danske, så Kris og Cili kan få puste litt.

 

På sidelinja han rastløs vandrer, ja gir beskjeder, kan virke mutt

for han forventer at alle sammen skal yte alt ifra start til slutt.

For når de vinner da blir det jubel, i fra tribune med trampeklapp

for håndballtoppen og seriegullet på tross av bommer og mål som glapp.

 

Vi har en oppmann,en vakker kvinne, særdeles aktiv på joggesko

Fordeler roller til kiosk og baking, med tall og penger der er hun god

Og Hege har satt et barn til verden, en klassespiller med fart og stil

Men pass på ryggen, du skjønne Emma, ditt bidrag smitter, ja ingen tvil.

 

Håndballens gleder er dog så farlig, det vitner skader i omfang på

For Caroline får masse juling, i forsvar er hun outstanding nå

Med tenna planta dønn i parketten,til legevakta med nål og tråd

Hun kløyvde leppa men sparte tanna, blir stadig utvist, din stil er rå.

 

På trening innøves spill med ballen, på nye trekk, ja på danskens vis

For vil du vinne så må du blø litt, fordi en seier den har sin pris.

Om Stine bommer på opplagt sjanse, og skuddet treffer i veggen bak

da klikker jenta , blir fly forbanna, mest på seg selv, men tar nye tak.

 

Vi har en dommer, ja Knut med fløyta, snart førti år har han blåst til kamp.

Han er rettferdig og avskyr «filming» og viser gult kort til ufin ramp.

Oline Jensen og Josi Wågstad, med skudd fra venstre,de smeller til

En utspilt keeper blir dønn forvirra, for «lure» mål på et innøvd spill.

 

Synne og Lone de er å finne, når statusen skal gjøres opp.

Fra ørsmå vinkler de lurer keeper, og utgjør vingspill i denne tropp.

Og bakerst styrer jo vår Aurora, en første omgang med største ro

men John har vidsyn så også Fia, kan hjelpe laget, det ser vi jo.

 

Johanne Tveiten og Indiana, er nyttig tilvekst, ja begge to

Med mere trening på «Matti» Nilsen, vil også hun fylle manges sko.

Og vi som følger hver kamp i hallen, har savnet Maja når fløyta går.

Så gjør ditt beste, ja ta litt ansvar, vi elsker mål og til topps det går.

 

Frøken Lauve fra Vegårsheia, har spilt håndball i mange år.

Det bærer spillet et tydelig preg av, med fart og styrke og rett på mål.

Når Emma sender avsted en pasning, og når Lotta putter inn til strek,

er Henriette en farlig jeger, og det er noe som alle vet.

 

På siste trening ga Lotta, Moltke,en klar leksjon på et utsøkt spill.

Ti-tolv assister og løp i mellom, med skudd i mål, i den beste stil.

Da applauderte den danske trener, han var fornøyd med hva han så.

Men gjør hun tabber, han flyr i taket, han har jo sett hennes evner å.

 

Jeg har vært livredd i mange kamper, for taklingsskader av kroppslig art.

Så sprakk ballongen og Marthes albu fikk seg et slag og alt ble svart.

For alle vet jo at hun må passes, for ellers renner bare måla inn.

På tross av mørbank, har lurt de fleste, med hundre mål alt på konto’n sin.

 

Snart kutter John ut av trenerrollen, vil følge Marthe til bedre lag

Og Henriette blir med på lasset, og Emma slutter en vakker dag.

Om Kris og Cili vil ta opp hansken, får vi jo håpe, alt kan jo skje

Men det vil glede en spillergruppe, og alle oss som vil følge med.

 

Så benker Titt seg i Granehallen, og Ragnhild speeder fra Vegårshei

Om Hege stikker, det ønskes ikke, og jeg blir stamgjest i Mjåvann, jeg.

Mitt råd til alle,tren kondis dere, for vil du vinne må styrken opp

Med kraft i armen og rask på labben, vil «vi» igjen trone helt på topp.

 

Mot Hisøy spilles den siste kampen, gi gass og vis dem hvor skapet står.

God tur til Danmark til hele gjengen, for dere scorer nok fler iår.

SÅ er det ferie med sol og sommer, bikinidager på sjø og land.

Takk skjønne jenter, for medisinen, det har ikkje hendt før, her i Tvedestrand.

 

 

 

 

Jeg registrerer daglig , og med stor glede, at antall besøkende på min blogg, willywigwam, øker jevnlig. Hele landet er inne nå, Spania og Portugal også. Alaska og flere av statene i Midt-vesten samt Florida for ikke å glemme Sverige og Danmark, som helt tydelig tilkjennegir positive tilbakemeldinger. Jeg tolker det derfor , av den grunn, at bevegelsene er som et signal på at bygdehistorien faller i smak, uansett boligadresse.

Gjennom de siste månedene er jeg blitt anmodet og gjort oppmerksom på at jeg bør samle innleggene, for dernest å utgi dem i bokform. Jeg vurderer det nå. Selvopplevde øyeblikk og med en rimelig oppegående hukommelse, er årene som livsnyter i Tvedestrand, spekket med revypoeng og gapskratt, men er dog foreløbig ikke kommet på prent.

Meget stoff av underholdende art, uten å fornærme noen , ligger delvis klar i skuffen.

-Bare opplevelsene med og på juletrefestene på Vegårshei bør gi enhver leser rom for smil og ettertanke. Iallefall alle dem som hvert år var endel av ringene rundt granbaret. Fra Grenland i øst til Flekkerøya i vest, i omtrent alle aldre og begge kjønn.Turen hjem var delvis planlagt. Tynnkledd og litt jålete med halvsålte og sorte «bestesko» beinet vi oss hjemover, i sprengkulda, forbi Haulandsdammen og Vassenden. I Svenskhuskleiva tok nattruta oss igjen, til etterlengtet glede. Gratis skyss til torvet.

-Sjekketuren med min røde Skoda Octavia eller «Tabbeturen» med en innflyttet åpenbaring fikk en bråstopp under ei låvebru på Prestevegen mellom Vegårshei og Gjerstad.Uten GPS og elendig nattsyn endte «deiten» i forferdelse, med mine rødmende kroppsdeler og med et snakketøy som minnet om hakkete hjullager. Der og da røk bekjentskapet for videre muligheter. Jeg torde aldri senere gjøre et nytt forsøk på å komme i dialog. Lidenskapen var som blåst…

-Maranata’s inntog og bønnemøter i sørlandsbyen, ble også av ren nysgjerrighet, selvopplevd og kunne vært nedskrevet i skjemt og alvor. Spesielt erindres hendelsene fra lokalet på Østerå, men selvfølgelig også i privathus i Strandhagen.

-De to livredde, forfrosne og søkkvåte småjentene som gikk gjennom isen på Tjenna en kald januardag i 1961 huskes med glede for utfallet, men også av litt negativ art, da vedkommende som sto på land og bivånet det hele, nektet å kjøre jentene hjem. Søkkvåte bilseter ville blitt resultatet, fikk jeg slengt i «trynet». Mer enn 50 år senere, på en snartur til Brokelandsheia med «bygdefortellingen» min, dro jeg kjensel på et kvinnemenneske som ville kjøpe boka, nemlig jentungen i råka ved meieriet. Vi vekslet noen ord, hun betalte, og uttrygte spenning og gledet seg til lektyren samt avsluttet vårt ørlite treff med «Takk for livet, Willy Arnt». Da ble jeg,naturlig nok, satt litt ut…

-Opplevelsene fra min sjøfartkarriere er også smekkfull av episoder på godt og litt vondt.

-Min idrettslige karriere og utfoldelse har jeg til en viss grad nevnt før. Jeg forsto raskt at kroppen min ikke var bygd for fart, utholdenhet og gymnastiske øvelser. På den tid ble det derfor aldri noen maktkamp etter gull og diplomer. Hoppet jeg lengde fikk jeg sand i øynene og trakk meg fra videre deltagelse. Det hjalp lite med lange og blytunge bein når en 100 meter skulle gjennomføres, og «fantegangen» på skøytebanen ble aldri noen annet enn, rett fram, og på hodet i snøkanten som omkranset banen.

– Skirennet med start fra Gjeving skole glemmes aldri. Etter noen hundre meter svartet det helt og melkesyra formlig sprutet under topplua. Jeg mistet sporet og før leteaksjon ble iverksatt kunne Sneider Hansen ringe tilbake til start og fortelle at jeg hadde havnet på baksiden av bolighuset hans på Dypvåg. Det ble slutten på min vinterlige kamp på klister og rød swix. Nå er jeg allergisk mot snø, særlig når det laver ned foran garasjeporten.

-Slik kan jeg holde på i timevis men avslutter denne gang med Gjert Olav som fikk ei blykule, fra kort hold, i kneskålen.

Jeg har valgt å våkne alene siden flere år tilbake. Frykten for eventuelle blåmerker fra spisse albuer, har dog aldri blitt opplevd som et resultat av fysiske grusomheter i heimen. Snorkelyden fra dyna tett inntil, gir for mange dårlig nattesøvn. Altså bedre føre var enn… Det skal dog sies at dersom et damebein sparker i ytterdøra, så åpner jeg på gløtt. Først forsiktig, jeg er jo ikke uforskammet og ikke folkesky heller !

Sloss har jeg aldri gjort og sjalusien er et menneskelig faktum.

Så langt i livet har jeg mine egne tenner. Jeg pisser ofte, men aldri i buksene.

Jeg har et vannvittig godt humør som kanskje kan være bedre medisin både psykisk/fysisk for helsen, enn globoider og legemidler på blå resept.

Jeg har alltid vært frittalende uten å fornærme noen, og tildels konfliktsky.

I bygderomanen min står det at et hjem skal bestå bl.a av 4 B.-Blomster-Bibel – Bøker og Barn. Blomster er det dårlig med. Riktignok fikk jeg en palmeavlegger av Ingebjørg Johanne for lenge siden. Den vokser som ugress. Bibelen ligger lett tilgjengelig og er bankers. Bøker i hyller og kasser. Mine to barn Cili og Jon Erik er flyttet ut forlengst , men deres fire jenter gir bestefaren massevis av kvalititstid, hver bidige dag.

Så her sitter jeg da, den aldrende bestefaren på ei fjellhylle over Oksefjorden. Teller kvister i furupanelen i tak og vegger og trives i mitt eget selskap. Vi er nå ved inngangen til adventstiden og den del av året som der brennes mest stearinlys. De fleste til ære, savn og ikke minst glede, men også forat ingen krok skal ligge mørklagt. Jeg mangler for tiden intet. Jo forresten, litt vin kanskje og ei riskake, men det må vel kunne ordnes, iallefall vinen.

Selvom jeg ikke er født med utseende som en gresk gud, så føler jeg iallefall at mitt selvbilde er ringe falmet, mens rammen rundt, er byttet ved flere anledninger.

Jeg er en storforbruker av skinnstoler. Hyppig bruk og min korpulente kropp sørger for det. Der filosoferer jeg og fører i pennen tanker og ideer som også i året 2019 har opptatt bla mine hobbyer. (Tre i tallet).

-«Guttungen’s» fluebinding ,vassing til buken og håndtering med sine to hånds- fluestenger inngår i naturopplevelsene etter Atlanterhavslaksen og dens vandring i norske elver, gjennom stryk og stille mot grusbelagte gyteplasser. Hektiske sommeruker har helt klart, en viss akseptert og lidenskaplig prioritet. Avtalen mellom far og sønn er krystallklar. Jon Erik fisker, mens jeg sitter innomhus og tørr, ventende på bilder og fangstmeldinger. Spenningsøyeblikkene oppleves med noe godt i glasset. Å få poden til å ta hjem hofisk etter landing, har jeg forlengst sluttet å mase om.

-Ukene før høstens rypejakt tar til, er samtaleemne det samme, år etter år. Frykten for elendig forhold i klekkeperioden og ikke minst predatormengder på bakken og/eller i lufta er brennbart snakk. Vinterjakt og stamfugl inngår naturlig også i samtalene., men praktiseres ikke. Rypejakten hos Berit L. Bakken i Ørnefjell er, for far og sønn, en årlig og sann naturopplevelse, som i enkelte år kan overgå fluefiske etter villaksen, mener sønnen. Etter terping om fluktskytingens finesser samt feiling en sjelden gang, foregår Jon’s uttak av fjellfuglen i svært begrenset antall. Jeg, for min del, er degradert til bålsjef og trives aldeles utmerket over kaffekjelen, under Svånuten, i denne ubesmittede natur.

-Nå er det Lotta,mitt barnebarn, og håndballjentene 2004/2005 som skaper gjentatte kvalitetsøyeblikk i min verden. Gjennom hver eneste kamp kjemper jentene i forsvar og angrep, mens jeg og flere på tribunen gir spillerne applaus, hyl og skrik samt stående ovasjoner. Så vinner de litt, kan tape med både ett og tre mål eller spiller uavgjort til tider. Flere av jentene besitter et synbart iboende talent. En fjær i knapphullet til dere i lederteamet John Moltke, Kristin Wågestad og Cecilie Sjåvaag Granerud . Dere gir dem utviklingsmuligheter og sprudlende spilleglede. For meg som elsker jentenes underholdningsevne, kamp etter kamp, er dette en stor del av krydderet i en livsnyters hverdag.

Dette er mine fantastiske øyeblikk og hendelser gjennom året. Hobbyer med mening! Berikelser,dere, i livet…

Julen er nær forestående. Det tradisjonsrike «fugleneket» er nå kun en bunt av og med stikker og strå. Dompappen, i all sin fargeprakt, er blitt et sjeldent syn og sees nå kun på gamle julekort. Vinterveden er i hus og fryseboksen er full av kulinariske «høyfjellsherligheter».

Jeg tenner et lys, med troen og håpet i fokus.

Alene, javel, men aldri ensom. Gladelig jul…

Blogginnlegget om Dag Trygve har nådd høyeste høyder. Stadig og daglig finner nye lesere veien til denne eventyrligheten.

Nå får jeg heller konsentrere meg om et nytt og mere høstpreget innlegg, kanskje!

Kommende rypejakt innebærer ny opptrening av en feit, stillesittende og ikke minst slapp muskulatur. Rennende svette, søkkvåte krøller, tildels tungpusten, illeluktende med sendrektig fremkommelighet. Håpet og ønske om å fremstå som en atletisk fremtoning, lar åpenbart vente på seg. At jeg aldri lærer…

Tideligere trimturer på gatestein rundt brygga er nå erstattet med bevegelse på myk skogbunn og gruslagte bomveger.

På en av disse kroppslige «nødvendighetssprell», snublet jeg omtrent over eller på ordføreren. Jan Dukene, en kraftplugg, stinn av selvtillitt og proppfull av, hva angår, veltrent muskulatur. Ordvekslingen der på bomvegen mot Fagerhei foregikk , for min del, på stort sett innoverpust, mens høvdingen pratet uanfektet, smilende. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å uttrykke glede på nye innførte og fornuftige kommunale åpningstider, men også genistreken ved siste ansettelse på byggavdelingen. Jeg hoppet glatt over lokalvalget, eidomsskatten og beklaget oppriktig at Ingebjørg Johanne`s tilstedeværelse som kommunenes frontfigur, var brakt til opphørt. En tur innom, fra tid til annen, ga i det minste litt åndelig føde, mente jeg.

Jeg fikk liret av meg ordførerens pågang, innblanding og handling samt den politiske viljen og vedtaket til reguleringsplan, ny adkomst og de fantastiske områdene til industriell virksomhet langs adkomstvegen mot byen. Frøet er sådd, Jan, vanningen av spiren har startet, snart kan fruktene høstes. Da ble bautaen fra Østerå, forlegen, og hastet videre.

Vi oversvømmes av komplette valglister og program, i såvel postkasser, som direkte på inngangsdørene. Rene spissrotgangen jo, om en skal forbi i gågata, eller inn på Grisen Storsenter. Folk flest er heldigvis høflige der og da og tar imot papirhaugen.

Leserinnleggene i lokalavisen har nådd nye høyder. Spørsmålet som etterhvert melder seg er om folket leser diagonalt eller i det hele tatt gidder å bruke tid på stadige gjentagelser. En merker seg at enkelte partier har meget på hjertet og det kan anes en viss usikkerhet og frykt, spesielt kanskje mot et stilletiende parti og en velformulerende person. At en og annen «kverulant» og ikke listefyll til stadighet er å finne på FB sidene, oser av tvil og negativiteter, har endelig bidradd til velgernes distansering. Det kan knapt herske særlig tvil, både på gateplan, blant kafegjester og andre, at nyfikenheten og snakket omhandler høstens nye og for mange, karismatiske parti. Signalene fra partilederdebatten i Rådhusets storsal kan oppfattes i favør av Knut Aall, som visstnok mesterlig og uten nølen parerte spørsmål, fremsatt fra salen.

Fra sentralt hold ble «mannegrisen» skapt. I vårt lokalmiljø kan jeg vanskelig erindre episoder av en slik art. Sladder skapes også av misunnelse og svartsjuke. Slutt i allefall ikke å gi et kompliment, verbalt og/eller ved fysisk berøring. Beføling derimot, er noe helt annet, iallefall i min verden.

Min forhåndsstemme ligger forlengst i urna. Snart legges turen mot høghei og rypelandet med de naturopplevelser som skapes der.

Jeg innleder dette blogginnlegget for august med en slags eventyrfortelling om, den gang for lenge siden, «fyllerøra» og alkoholikeren, Dag Trygve Tegdan. Gutten som tildels krabbet og vandret omkring, sørpe full, i flere år.

Jeg har muligens nevnt det før, men gjentar meg gjerne. For i min oppvekst hørte vi til stadighet at årsaken til at det på Sandøya ble avlet og vokste frem så mange flotte og særegne mennesker. Et resultat av inneavl, ble det sagt. Historien om «fenomentet» har etterhvert blitt blåst til havs og eksisterer knapt på folkemunne nå. Humørfylt men også med alvorlig preg. Dette innlegget handler nettopp om en pode med skyldfolk fra øysamfunnet ved Skagerrak. La oss derfor forsøke å sette ord på hans vinglete adferd på en årelang sti, der stabbestein og murkanter bidro til at skapningen ikke endte sine dager i fortapelsen.

Faren hans kom fra Sandøya, sønn av en dekorert krigsseiler. Moren bar pikenavnet Salvesvold, og var i aller høyeste grad et eiegodt menneske. Detaljene om unfangelsen vet vi lite og ingenting om, noe vi dessuten ei heller har noenting med. Det som imidlertid er ganske sikkert er at Tegdan- sønnen, eldste gutt i flokken ble født på Vestervei med Marta Kvifte som klipte navlestrengen ved sengekanten , på» fødehjemmet».

Døpt i statskirken ble han, men aldri konfirmert. Årsaken til det kan ha vært prestens fremferd, problemer med salmevers eller andre forstyrrende elementer i Vår Herre’s hus. Og hvem vet, hadde humanetikerne eksistert og vært på banen da, ville han knapt ha rent ned dørene der heller.

Veien til og fra «folkeskolen» i Rughagen var kortgått, via nedre del av «røysa» og over Plankedalsbekken fra huset innerst ved Tjenna. Mine undersøkelser i lokalsamfunnet har fortalt meg om en snill og ikke minst omsorgsfull guttetapp både hjemme og ute. Syv år med Kristina Nes og Tor Walle viste han veien på lærdommens 1. etappe. På ungdomsskolen på Lyngmyr merket han etterhvert rastløsheten og at lekselesing ble kjedelig og en slags belastning. Ingen bokorm kanskje,men heldigvis for han selv, et fotografisk minne. M.a.o smålat og leksesky. Karakterene derimot, ble et synlig bevis på at gutten var rimelig oppegående og tilstrekkelig «smart i potta» når eksamensdagene meldte seg. Her stoppet imidlertid Dag Trygve sin boklighet og videre skolegang.

Bjørn Erik og Dag Trygve fant daglig selskap i hverandre, helt fra sandkassestadiet. Senere har jeg ved selvsyn sett og konstatert Dag Trygve’s omtanke og vennlighet i alle senere år, da oppvekstvennen fra Rughagen, hver eneste dag og natt slet og strevde , med tilværelsen. Da kompisen fra Rughagen fikk fred og hvile i vigslet jord, sto Dag Trygve på gravkanten, tankefull og beveget.

Forelskelsene ble mange og heftige. Ikke særlig merkelig når han hadde Sandøya og bestemorens husvære som base. Fastboende skjønnheter og ikke minst hundrevis at lettkledde feriejenter skapte naturlig virvar og lengsel, under krøllene, i denne solbrune stormelskeren . Som et naturlig resultat av hans talegaver og utseende, fant jenter i alle aldre, eventyrlig spenning og tilfredshet hos og sammen med dette «fyrverkeri». Derfor måtte det skje på en sommerdag i tidelig pubertetsalder, at gutten fikk sin første kvinnekroppkontakt og mere til, i ei lånt og åpen treskjekte, ikke langt fra Ambjørnsen’s brygge og fiskemottak på Klåholmen. Øyeblikkene med denne «badegjesten» ble opphavet og innledningen til en årrekke av ustoppelighet med kvinnelig nærkontakt og flyktige bekjentskaper. Det hører forøvrig med til eventyrlighetene at Dag Trygve forlovet seg med ei Tvedestrandsjente flere år senere og levde lykkelig dag og natt i mange måneder.

Gjeving tresliperi og «masseballene» ble hans første jobb som fremskaffet etterlengtet og klingende mynt i lommeforet. Han passet på sett og vis godt sammen med lastegjengen både der og på Labakken og i Bakkeskåt. Letttjente penger bidro etterhvert til at smaken og behovet på mere øl, økte ukontrollert i mengde og omfang. Elendigheten hadde dermed startet der ved bryggekanten. Verre skulle det bli, mye verre. Historiene er mange , fra denne tiden, dog ikke bloddryppende.

Jotun Fabrikker ble hans neste inntektsbringende stoppested. Arbeidssom og svært godt likt av både arbeidskollegaer på gulvet og ikke minst hos dem som tok avgjørelser høyere oppe i hierarkiet. I fem år ble han der. Svært drikkefeldig. Undersøkelser via mitt eget nettverk forteller nettopp det. » Burfull» hver dag. Også som fører av distribusjonsbil i hovedstaden uten sertifikat. Senere arbeidet han på delelageret til AS Bil i Østregate i Arendal. Sertifikatet fikk han først i mai 1990. Nykter.

De fleste av oss har opplevd en bestemt dato som etterlater seg smertelige spor. Heldigvis erindres og oppleves også dager i gledens tegn. En helt sikker og høyst spesiell dato for Dag Trygve’s vedkommende er utvilsomt 4.juli. I år for 30 år siden ble det bråstopp etter en årelang og daglig alkoholisert inferno. Etter såvidt mange år med oppgitthet og fortvilelse våget hans mor knapt å tro på et»mirakel». Hun som hadde levd i en slags skyggens dal, men dog i håpet. Moren døde to år før sønnen «skrudde» igjen flaskekorken.

Fotografering har opptatt Dag Trygve i de senere år. Dog startet denne hobbyen da skjelvingen av spritinntaket opphørte. Naturlig nok. Hundrevis av bilder i papirutgave og digitalt vitner om det. Interessen for musikk fikk han i oppveksten. Å spille gitar lærte han på Sandøya, da allsang, glede og latter var innbakt i sommerens ingredienser. Senere ble det underholdning via lokalt band til stor glede ved ulike arrangementer. Til stadighet og på ulike tilstelninger samler «Gutta boys» også danselystne tilhørere. Forståelig nok.

Om hvorvidt denne «slukhalsen» fra Sandøya, Tjenna og Høyheia kunne oppfattes som «svigermors drøm» før fyllekulene’s tid, kan ikke utelukkes. Dog er det garantert umulig å forstå at han gjorde positivt inntrykk under hele alkisperioden. Senhøstes i november 1990 giftet hans seg «pip» edru i Søndeled kirke. Hver eneste dag så lenge hans svigermor levde, hadde hun bare godord å si om sin svigersønn.

Slossing og høylydt krangel holdt han seg langt unna. Merkelig kanskje, når en kjenner til hans frittalenhet, attityde og væremåte.

4.juli 1989 var det bråstopp.

Alkoholperioden derimot startet selvsagt med ei øl eller to i skjekta. Ungdomsfyll på øl og sprit oppfattet noen det som, dengang. Rusavhengigheten kom snikende, først senere. Tenke seg til en årrekke med inntak av opptil tre flasker vodka hver bidige dag. Opphold med drikkingen forekom aldri, derfor ei heller periodedranker. Uten lønnet arbeid resulterte dette i at han måtte på bygda for å låne penger. Når sykepengene kom, måtte han gå spissrot for å betale tilbake gjelden. Måned etter måned, år etter år. Værst var årene fra -83 til -89. Donor av f.eks leveren ville knapt noen ha. Sikkert ingen andre kroppsdeler heller. Fedmen ble et resultat av all drikkingen. Mer enn 160 kilo kroppsvekt på det tyngste. Styggfeit. Hofter og lår gikk rett i skoa. Så du han i gata med vinterfrakken lignet han en vandrende samisk lavvo eller kanskje er ei pære av typen Greve Molte muligens mer dekkende. Dag Trygve ble aldri en uteligger, for med sitt kvinnelige nettverk var det alltid ei seng å hvile i. Det skal dessuten nevnes at han også bodde hjemme i nærmere 2 år, også for å pleie sin kreftsyke mor.

For tre år siden kom et nytt vendepunkt i Dag Trygve’s liv. Operativt inngrep resulterte i «innsnurping» av magesekken. Tarmkutting mente kirurgene, i dette tilfelle, hadde ringe hensikt. Da raste overvekten ned til normalt nivå, nemlig 90 kilo. Senere har mannen byttet knær og hofter, men disse plagsomme nødvendigheter hadde dog ingenting med etterdønningene av spritinntaktet å gjøre.

En skylder å gjøre oppmerksom på all slarv og sladderen som jevnlig ble sådd i alko tiden. «Er han full på øl og brennevin , så ruser han seg sikkert på dop også. Nå er vel narkotikaen også kommet til byen», tenkte en fordømmende liten skare. Tvilen til nålestikk, røyk og inntak av tabeletter ble sådd, men fikk aldri grobunn. Det nærmeste han kom rullerøyk og marihuana var Eventyrblandingen til Asbjørnsen. Tabletter, som globoid og paracet tok og tar han når forkjølelsen og en sjelden gang tannverken romestrerer i kroppen. De eneste og nærmest usynlige nålestikkmerker han fikk , og får, også i dag, hos fastlegen, skjer når han to ganger årlig blir innkalt til «EU-kontroll».

For svært mange hotellgjester og andre med sans for gastronomiske opplevelser ble han over natten rikskjendis pga sine kunnskaper hva angår røklaks. Alle hotellene til Hegnar fikk også produktet levert fra fabrikken på Fosstveit. Med en dansk læremester fra Bornholm fikk han den lærdommen og oppskrift som gjorde han til en etterspurt fagmann. Fra 1989 til 2012 gjorde han hobbyen til et levebrød i de nevnte lokaliteter. Riktig saltmengde og røketid ble hans kjennetegn.Fra Sør Røyk til Agder Edelfisk. I 1993 ble han invitert til Tjekkia for å konsultere lokale interesser der, i oppbyggingen av nytt røkeri. Tenk om han påny fant tid, lyst og anledning til å gjenoppta populariten og fristelsene der i kanten av Storelva?

I 2002 bygde han og kona feriehus i Portugal og benytter stedet flere ganger hvert år. Låner det bort, gjør de også. Det hører forresten med til historien at han var og er fast fotograf ved de årlige fotballavviklingene, Algarve Cup. På fornavn med flere av de kvinnelige utøverne, sier jo også litt om hans omgang med folk flest. Det skal visstnok, for hans del, være det nærmeste han kommer idrettens verden og egen sportslig utfoldelse.

Av høyst forståelige grunner har Dag Trygve dessuten vært foreleser ved flere anledninger og i mange år, under seminarer på Borgestad klinikken. Nederlagsromantiker ble han kaldt av bestyrinnen på avrusningsklinikken.

En kommunestyre periode, heller 8 år, fikk også den frittalende «brumlebassen» med seg. Synspunktene haglet i omtrent samtlige saker. Uredd, og klare uttrykk og synpunkter rett fra levera, sa mange. Det medførte til avisoverskrifter og til store glede for avisabbonnentene, folk i gata samt redaktøren i lokalavisen.

Noen, også i lokalsamfunnet, opptrer som «skrapdrankere» og inntar fludiumet i smug, mens andre igjen trekker frisk luft og inntar sin daglige dose, mer åpenlyst. Alkoholikere finnes overalt og til alle tider. Det er allmenn kjent. Vi erfarer og er ofte vitne til at mange bli kvitt sykdommen eller «styggdommen»og forblir helbredet livet ut. Andre igjen kan gå tørrlagt i flere år, men «sprekker» og fristes tilbake til elendigheten.

Dag Trygve Tegdan stengte kranene som nevnt 4.juli 1989, altså iår for 30 år siden. Det er datoen og nasjonaldagen i USA. Da blåses det i bass og basuner mens flagg og faner, vaier i vinden.

I dag lever og ånder han barnløs, med sin Alfhild. Nettverket hans er uten sidestykke i såvel inn/-som utland. At han snakker og skriver flytende og feilfritt , portugisisk, engelsk og tysk, er lite kjent.

Han kan ikke huske å bli lurt oppi stry. Merkelig, sier han selv, for alle naive blir jo stadig lurt.

Hans penn og tanker kommer sjelden til uttrykk i avisene. På sosiale medier derimot er han daglig frempå med vurderinger og synspunkter. Sparker gjør han også, i alle retninger, men aldri mot dem som ligger nede. Oppfattes av mange som uforskammet til tider. Det merkes at det er en sjeldenhet at hans utrykk blir besvart eller kommentert. Går han for hardt ut med sine tanker som kan virke fornærmende, blir han straffet på FB sidene , med utestengelse i bestemte tidsrom. Særlig gjelder det islam og annen gudstro. Også i internasjonale politiske spørsmål og avgjørelser er han ikke redd for å bekjentgjøre sitt syn. Om hvorvidt han vil ligge lavere i «terrenget», endre seg og/eller øke i omfang og krasshet, når innspurten til kommunevalget og partiprogrammene blir offentliggjort gjenstår å lese. Ingenting utelukkes. For jo mere du roter og graver i driten, desto vondere lukter den.

Når tyttebæra rødmer og himmelen over oss får en isblå farge, ruster lokalpolitikerne seg som kjent til «gatekampen» ved Bonzo mens velgerne klør seg både her og der i ren uvisshet og fortvilelse. Vage, uklare og langt fra krystallklare svar fra ordførerkandidater og resten av de folkevalgte, på de enkleste spørsmål, kan til tider sidestilles med revypoeng av høy underholdningsverdi, til frustrasjon og ispedd latter. Jeg tør ikke foregripe noe som helst jeg, men utelukker ikke at «bråkebøtta» fra Klåholmen blir å finne i FB-manesjen. Tenke seg til at denne nå edruelige skapningen, som aldri har gjort et husdyr fortred, ei heller tatt livet av en «Sandøytorsk» fra bunnsnøre eller på rød gummimark, til tider kan virke følelsesløs og irritabel. Noen mener at han til tider kunne gjerne dempe seg litt. Godt at han opptrer i edruelig tilstand nå. Meningers mot og veldig engasjert i mangt, er vel i klar tekst hans karakteristikk.

Å stenge kranene og skru igjen korken mestret «fyllerøra» fra Sandøya den gang, glatt. Misbruket var og er forlengst brakt til opphør. Nå lesker han strupen i sitronbrus og/ eller søtvann, direkte fra springen. Som tideligere nevnt hører, leser og sågar ser en fra tid til annen, totalsprekker samt nedturer og tilbakefall. Om hvorvidt denne omtalepersonen fortsatt og i fremtiden vil glede sin Alfhild og andre med sin avholdenhet, betviles ikke. Jenta har nemlig en iboende «klokketro» på sin ektemann’s vilje og livslyst. Tilbakefall ofrer hun knapt en tanke. Det skal god helse til å motstå fristelsene hva angår lett tilgang på billig sprit i såvel innland som i Portugal. Tenke seg til at han gjennom 30 år har hatt tusenvis av muligheter til påny å «svinge begeret». Respekt…

Av utseende holder han seg fortreffelig. Ikke så rart det kanskje, når han har lagt, stått og gått på sprit i mer enn 20 år.

Mine år som reisebyråleder var fulle av spenning, pågangsmot, og en gledelig økning i kundeporteføljen, men også blodig alvor, hva angikk tall og resultater. Dog er jeg i ettertid glad for muligheten som kom meg til del og som etterhvert og tilslutt resulterte i utmerkelser og visuell påskjønnelse. Disse er selvfølgelig bevart og henger idag som minner på stueveggen.

Reisemålene og stedene, for min del, ble mange og varierende. Skremmende hendelser også javisst,men også øyeblikk som krydret min hverdag som livsnyter. Krangel og håndgemen med en utvist colombianer høyt over atlanteren på veg til Rio. Det gjorde meg redd, spesielt når det var tilløp til brann ombord, på samme flighten. Det satte spor og festet meg på sinn og kropp. Mafiagubber i Milano har også gitt plass på kontoen for uhygge. Mannen i Antwerpen som ville ha nærkontakt, var utkledd som en langbeint skjønnhet. Kanskje jeg forteller i detalj ved en annen anledning om noen av mine eventyrlige opplevelser. For det heter jo, det var en gang. I dag derimot er det imidlertid Island som står på menyen.

Reisedrømmen kan bli drømmereisen!

Hver eneste dag hele året igjennom er sørlendingene på farten. Slik var det iallefall i de årene jeg var aktivt i bransjen. Det fjerne Østen, Afrika og øyene rundt, begynte å virke forlokkende. Turer med hurtigruta økte i omfang. Cuba og cruise i Karibien var på full fart inn i reisedrømmene.. Amerikanske eldre damer med blågrått hår hadde stadig vært gjester ved captains table. Nå overtok den yngre generasjon både dansegulvet og fasilitetene ombord. Og tenk.! Aldri har jeg vært klar over den enorme strømmen fra vår landsdel som ville besøke sine skyldfolk og venner i USA. Flybillettene til New York, San Francisco og Seattle «tok helt av».

Selv betraktet jeg Island, på flere måter, som et mystisk reisemål. Med rimelig kontrollert flyskrekk og det ene beinet godt plantet i midtgangen ventet på på avgang. Drøye to timer senere landet vi på Keflavik.

Jeg var spent på denne holmen der ute i havet,og på menneskene som holdt til der. Historietimene på skolen husker jeg lite av,og stilte også av den grunn med handicap. Dog erindrer jeg at en svenske ved navn Gardar fikk motvind på en seiltur til Hebridene og drev vesterut. Han fikk landkjenning på Islands nordkyst der han bygde hus og overvintret. Idag heter stedet Husavik. Svensken syntes at dette var et flott stykke land og kalte det Gardarholmen,visstnok. Hendelsen skriver seg fra rundt år 870. Også nordmenn emigrerte og for i vesterled. En reaksjon og resultat av Harald Hårfagres styringsmodell i Norge,ble det sagt.

Gjennom bussvinduet fra flyplassen og inn til hovedstaden kunne jeg konstastere at det knapt var frodigere vegetasjon i landskapet enn der var skjegg i mitt ansikt. Størknet lava og rustne ståltrådgjerder som tydelig skulle utgjøre stengsel og skille. For hvem og hva vet jeg ikke.Beplantning av barskog i ytterst liten mengde. Lignet mest som tuja- hekker i norske hager.

Alle som besøker Island får anledning til å oppleve øyas varme kilder eller «Den blå lagune» om du vil. Vi fikk smake på velkomstdrink i plastglass. Innholdet lignet spylervæske på farge og var lite leskende. Denne ettermiddagen var det klarvær men med et og annet snøfnugg i luften over øya. Dampen hang forøvrig som ei dyne over turistmålet. Med vanntemperatur på 37 grader celcius,direkte fra jordens indre, la krøllene i panna seg flate, som dødt gress. Bunnforholdene gjorde inntrykk der jeg vasset omkring blant hundrevis av av andre besøkende. Ikke på sand eller søle som de fleste nordmenn kjenner til. Her var det som å flytte beina i en stor tyggegummi. Dog uten at den klebet seg fast til tær og fotblader.

Mitt første møte med hovedstaden var overveldende. Hus og bygninger i alle tenkelige og utenkelige vinkler, former og farger gjorde meg både skremt og nysgjerrig. Byggeskikken ble åpenbart tillagt stor kulturverdi, uten at det dog samsvarte med min smak. På en høyde nær sentrum ruvet Perlan, Reykjavik’s roterende restaurant. En turistattraksjon med innlagt geysir og vannsprut innendørs ved hovedtrappa. Et fantastisk byggverk. Halgrimskirkja med sin arkitektur inspirert av de vulkanske fjellformasjonene på øya. Nok en severdighet.

Med fluer på lunsjfatet.

Dikteren av Islands klokke, Halldor Iljan Laxness’gård fikk jeg også oppleve, på godt men mest vondt. Jeg takket nei til en tur på hesteryggen, mest for hestens skyld. At jeg der og da var uforskammet svært småspisende, følte jeg selv. Brød med saltet og tykke skiver av gammel sau, pyntet med rimelig mengde av egg,»knust med gaffel». Kvalmende. Ikke så rart kanskje når maten ble servert i et fjøs blant fluer, spindelsvev og hestelort, iblandet svettelukt og eimen av gammel fyll. Besøket var visstnok lagt opp slik som et opphold på stedet forløp seg i tideligere tider. Inntrykkene derfra er likevel så spesielle at et besøk på dikterens gård bør inngå som en høyst original ingrediens i et Islandsk besøk.

Jeg leide bil på sagaøya og dro rett vest. Fartsskilt så jeg aldri, så det kan kanskje være årsaken til at milene og avstandene virket så korte. Flokker med villhester, ja sikkert tamme også, med mulen mot karrig vegetasjon, ble registrert til stadighet. Innbydende vann og blinkende elveløp,tilpasset både for fluefiskere samt ørret og laks som kom inn og opp fra Atlanterhavet.

Politikk under åpen himmel.

Alltinget eller Thingvellir var neste stopp. Nordover på hovedveg 1 bar det, forbi Mosfellsbær og gjennom et svært glissent og værhardt område, nesten fri for bebyggelse. Her på min endestasjon denne ettermiddagen var islendingenes festplass gjennom hundrevis av år. Hit kom de fra alle kanter av øya,og her ble vedtak fattet og det meste ordnet. Bunnen i ønskebrønnen var full av blinkende mynter. Jeg er glad jeg fikk oppleve også denne delen av holmen i havet. Tilbake til hotellet. Her ventet dusj og bespisning.

Menneskene er vennelige og pene. For de giftelystne skal det visstnok, på såvel landsbygda som i de små fiskerbyene, finnes mange ensomme menn. Om de sitter og venter på bedre tider eller svar på kontaktannonser vet ikke jeg. Det heter seg imidlertid at antall skilsmisser øker også i den forblåste del av verden. Reykjavik kan karakteriseres som de ensommes og fraskiltes kvinners by. Til en viss grad kan jeg underskrive på det. Selvmordstallene var ekstremt høye, fikk jeg også høre. Kostnadsnivået er skyhøyt. Derfor er det ikke sjelden at to jobbinntekter på hver lønnsmottaker hører til den dagligdagse hverdag.

Det ble hevdet at amerikansk mote og musikk kom til landene i Europa via flybasens tilstedeværelse på øya. En annen og naturlig konsekvens av militærmaktens årelange opphold, resulterte i mange unge jenters eventyrlyst og mulighetene til giftermål og bosetting i USA.

Hotellene er mange og flotte. Også mitt «krypinn» kunne tilby alle tenkelige fasiliteter,hele døgnet. Utestedene var usedvanlig godt besøkt. Turister over alt, i flokk og følge. Fastboende skjønnheter også. Også besøket på Hard Rock Cafe var spesiellt. Dansende og tynnkledde herligheter på scenekanten fikk tydeligvis flerfoldige turister i en tydelig og måpende drømmemodus. Det hører dessuten med til oppholdet på nattklubben at når mat skulle inntas fikk hver og en utlevert og ikledd en «søppelsekk». Dermed kunne sigling på slips og skjorte elimineres, sittende på langbenker.

Kokkeferdighetene var av høy klasse og discostedene var like forlokkende på meg som fluepapiret på et insekt. Å by en islandsk åpenbaring opp til dans kunne endt med forferdelse. Først en illsint sildefisker, sjalu og kamplysten som ville fly i strupen på en sedat sørlending. Jeg slapp unna ved å by opp til dans i første etasje og avsluttet i fjerde. Dansegulvet beveget seg nemlig mellom etasjene. Poden var borte og jeg kunne konsentrere om viktigere saker. Av matrettene der ute i havet huskes nok best Hakarl, eller garvet hai. Små biter ble dyppet i islandsk brennevin, suttet på og deretter fortært, mens inntakskanalen formelig tok fyr.

Blakk med overtrukket konto.

En weekend på sagaøya går fort og det gjør min sann pengene også. En ruvende og fargerik fiskemiddag i vakkert selskap gjorde slutt på beholdningen. Visa kortet var dermed like lite verd til betalingsmiddel som spillkortet hjerteress. Når dette er nevnt, så vet jeg sannelig ikke hvem som ikke ville ha hatt glede av en Islands tur. Folk med interesse for skogbruk og drift vil oppdage hvordan gran og furu sliter med å få rotfeste. Bønder med grønnsaker,frukt og potetproduksjon ville opdage vanskelighetene med egen dyrking der ute i havet. Fiskere og deres næringgrunnlag, hopper jeg glatt over. Smutthullet og havområder også med smeltende isfjell. Islandshesten var hellig, i hundrevis av år. Etterhvert og nå, har denne noe kortvokste rappfotingen fått plass på restaurantmenyene rundt om i Europa. Eksport av hest og sau er nå blitt eksklusiv handelsvare. Husdyr som hund og katt så jeg aldri.

Selv sitter jeg tilbake med et oppkomme av opplevelsesrike minner. Det vil garantert også dine inntrykk bli/være fra en tur til Island. Dog har vi jo alle mer eller mindre ulike interesser.

Uansett,så kan vi iallefall enes om en ting: ISLENDINGENE HAR ALLTID HATT GOD KLESTØRK.

Historiene er mange om vetter og underjordiske vesener. I hundrevis av år har de vært samtaleemne og til tider dannet grunnlaget for eventyrene på folkemunne, på godt og vondt. Som oftes små av vekst og med elendig uttrykksmåte. Trollene derimot, var ruvende og av langt større format. Spøkelser og skremsel for barn, ja for voksne også. «Hvis du ikke er snill nå, kommer trollet og tar deg». Ikke så rart kanskje at barn i alle aldre og til stadighet pisset i senga,nattestid.

Under en rypejakt i Einungdalen for mange år tilbake overnattet vi på Husumsetra. Eier og skyldfolk fra Stornes og Nesverk. Været under oppholdet var tørt og landskapet lignet fargene på et fruktfat. Opplevelsene ble mange mens fangsten ble mager. Dog reiste vi derfra uten rype i sekken men med en historie som gjorde inntrykk. Langt fra folk der inne i fjellheimen, om vetter og tusser.

Det hadde seg visstnok slik at der setra først ble bygd fant buskapen seg langt fra tilrette. Dyrene virket redde og var svært utilpass, rautet aldri,spiste ikke og aldri fant melkestrålen veien fra jur og spener til bøtta. Ingen produksjon av ysting og andre budeiesysler det første året. Tiltak ble gjort. Setra og buskapen ble året etter flyttet høyere opp i terrenget. Da forsvant uhyggen.Kreaturene ga melk og åt av feiteste grass. Dette ga budeie og stølsarbeidet salgbar produksjon med og av råstoff fra geit og ku. Før hjemreisen til sørlandet fremkom en fyldig redegjørelse og antatt begrunnelse om husdyrenes adferd, der inne i stølsheimen. De småvokste vettene hadde markert sin tilstedeværelse. Inntrengerne var «sendt på dør» og freden rådde på ny i den underjordiske verden. Nattestid kunne stølsfolket høre merkelige lyder eller uforståelig stemmebruk fra grassgangene og tuftene der nede langs stølsvegen. «Småfolket» eller de underjordiske om du vil, var i alle senere tider tydelig fornøyd uten disse klauvkledde naboene. Senere og i en helt annen sammenheng kunne vi oppleve kunstneriske avarter av disse folkekjære «småfolk». Under olympiske leker på Lillehammer poppet disse opp som «paddehatter» på sletta under og i Lysgårdsbakken. Da fargerike og velkledde.

Selv fant jeg en drømmende tilfredstillelse og glede,da jeg mørkeredd og alene søkte ly for uværet, i ei fallferdig fiskebu. Den natten fikk jeg selskap av Huldra, dansende og hengiven,uten hale. Detaljene derfra er å lese i et av mine tideligere blogginnlegg.

År senere og med ører store som «kålblekker», overhørte jeg en samtale som tydeligvis økte spenningsnivået i min nysgjerrighet. Det hadde seg visstnok slik at to stølskjerringer mistet ei ku som de ved selvsyn så forsvinne inn i en fjellhammer og under et fossefall og var søkk borte. Tidelig en sommerdag flere foldige år senere fant en «farende fant» skrotten av forsvinningen. I ei blautmyr beveget hun seg, tilsynelatende frisk og med melk i juret. Det ble fortalt at kua var smellfeit, etende på frodig grass og strangler med lauv, som åpenbart var fortært, i mengder. Lauvskogen var fullstendig spist bort. Frodig barskog vokste så langt øye kunne se. Mest furu. De to pratsomme kjerringene hadde mer å fortelle og jeg lyttet nysgjerrig og spent etter fortsettelsen.

Over heia fra Hovstøylane kom nemlig en enorm langragget og rødpelset stut . Skapningen tok overvær og fikk godlukten av kreaturet inn i begge sine vidåpne og romslige nesebor. Romslige ja, for i hvert nesebor var der god plass til en velvoksen knyttet neve. Fremlingen bedekte den kjønnsmodne artsfrenden, hver dag gjennom tre fullmåne- dager. Alle kalvene som senere kom til verden i dalføret hadde samme rødhåret pels som opphavet. De to hadde romestrert så til de grader at blautmyra var blitt forvandlet til et tjern proppfull av og med feitaste matfisk.

Det er blitt sagt at rundt 1880 årene ble historien om Trollet i Hovdefjell fortalt og senere nedskrevet. Det hadde seg visstnok slik at for lenger enn langt siden, bodde det et troll der med ei gygre(trollkjerring) og deres tre unger. Trollfar var stygglang i lortfallet og sjelden bred. Når trollkjerringa vasket eller bada ungene skjedde det hvert tredje år. Den eldste bada ho i Nelaugvannet, den mellomste i Ufsvatn og den tredje som var yngste ungen og kjelegrisen vaska og lauga ho i Vegår. Av ymse årsaker torde trollfar ikke lenger bu i Hovdefjell og la kursen østover og havnet i Trollfjell i Drangedal. Noen hevder at der bur de den dag i dag.

På 1300-tallet, altså rundt svartedauens herjinger fikk segn og alskens trollskap en frodig grobunn. I bygdene og inneklemte dalsøkk, nord og vest i Telemark fikk godt fotfeste på folkemunne.

Trollkaren i Øysteinsfjell fikk en forferdelig tannverk som varte og rakk, 16 uker til ende. Det resulterte i smertehyl som nattestid holdt folk våkne så langt avsted som forbi Eikelandsosen og Skafså. Værst skal det ha vært når tett tåke lå over landskapet. En kveld da sola la seg bak heia i vest, skal ei ungjente ha møtt trollet, der han sittende og gråtende fant hvile på ei rotvelte ved rennebekken. Gap opp og blund, sa jenta og krabbet opp på trollets fang. Han så gjorde,mens hun puttet et skarpt flintstykke over den verkende tannbyllen. Bit, sa jenta. Trollet så gjorde. Det knaste som fra en steinras. Tanna sprakk i flere biter mens verkebyllen av blod og materie sprutet i litervis ut av trollkjeften. Hvem vet ! Som takk la han sin enorme hånd over gårdene der omkring, slik at svartedauen aldri fikk fotfeste eller tok liv i dette dalføre.

Jeg avslutter blogg innlegget for juni med og om ei høygravid kjerring som tok snarvegen hjem over en to-tre netter’s gammel is. Isen brast og der lå hun i flere iskalde timer, ropte og skreik, med kun deler av hals og hele hodet over råkkanten. Folk fra nabotorpet , hørte omsider døds-kampen. Slik beholdt hun livet. Tre uker senere nedkom kjerringa med et guttebarn. Kroppen var unormalt liten av vekst mens hodet og deler av halsen var normalt utviklet. Bygdesladderen blomstret og kjerringrådene var mange. Årsaken til misveksten, ble det slarvet om, var nok kjerringa’s timelange opphold i isvannet. Det var iallefall forståsegpåerne’s diagnose og genuine mening.Så da så…

Så snart brøytekantene krymper og nedfrossen bikkjedrit kommer til syne da kommer også trekkfuglene. Grågås i plogformasjon samt gjøk og sisik,trost og stær. Det er vår og det spretter og gror. Ørreten i blikkstille fjellvann viser sin tilstedeværelse idet øyeblikk ryggfinnen sporer vannflaten. Døgnflua står på menyen! Slik har det seg i naturen, hvert bidige år. Sukkermauren trekker innomhus og stormløper mot kjøkkenbenker etter smuler og søtlige etterlatenskaper. Nattestid når stillheten senker seg høres en karakteristisk strupelyd fra kattugla på nattkvisten. Årvåken og klar til å sette klørne i et nytt og hårete matgilde.

Padder og frosk. Elskovshungrige. Mange, og oppå hverandre. Den som henger lenge nok, vinner. Så rart det enn høres ut, så er slutten av april og første del av mai , dager som trygt kan kalles brutale og opprivende, fritt vurdert. Forresten er kanskje «overgrep» langt mer dekkende? Det kan nesten tyde på at enkelte individer opptrer svært egoistisk og bete’r seg deretter. Tilnærmelser skjer i vann, på land men også i luften.

Sjalusien får grobunn og blomstrer. Ja helt siden tidenes morgen. Denslags skaper fortvilelse naturlig nok, også i faunaen. Utroskapen også. Støtt og stadig, uansett ukedag. Ingen spør om lov, nei. Denslags resulterer ofte i slossing så fjær og filler fyker. Blodutgytelse og skallebank. Brudd på vitale kroppsdeler forekommer også. Enkelte ganger med døden til følge. Disse naturfenomenene kan fra tid til annen resultere i nesten ulykker hva angår drukning,men hører til sjeldenhetene. Dog kan overkjørseler og andre dødligheter forekomme.

Arter kan også innlede et forhold med dans og høytskjærende lyder som fra bass og basuner. Forsiktig kroppslig nærhet, ja berøring også. Uvanlig kanskje, men er en del av vår natur. Vi merker oss at kjærligheten også gir samhold livet ut. Hos enkelte.

I gryende morgentimer blir naturen selv vitne til at den ibornde lidenskap kan resultere i «voldtekter» og forgripelser, der agressiv biting er en del av ritualet. Disse tilsynelatende brutale handlingene er en reaksjon og framferd som ligger nedarvet og som frembringer ekstase i gjerningsøyeblikket. Hver morgen når de første strålene fra soloppgangen flommer utover landskapet og dekker naturens festbord, gjentar det samme seg. «Voldsofrene» virker tilfreds på tross av medfarten. Knallharde kamper av beilere,med øyenbryn røde som blod, virker forlokkende og tiltrekkende, sloss med såvel nebb som klør.. Plutselig er disse vakre «ofrene» søkk borte, men har åpenbart ikke blitt skremt av behandlingene. For mat og hvile må alle ha, innimellom. Neste morgen er de samme «populæritetene» tilbake igjen. Mer «juling» og kroppslig brutalitet venter. Det som hendte i går er som blåst. Noen synes å være umettelige og vil ha mer. Mye mer. Reirbygging, høyt og lavt. Kalving og hvalpefødseler. Videreføring av artene. Hva har skjedd? Har de tilsynelatende harde tilnærmelsene gitt ønsket fruktbarhet? Vær og vind er avgjørende i ruge og klekkeperioden! Altetende predatorer angriper og forsyner seg av assoterte dunkledde samt hårete og noe spraglete «varmretter».

For de av oss som fortsatt og heldigvis kan og vil ferdes blant og i naturens mangfold, stiger spenningen, håpet og forventningene utover sommer og tidelig høst. Det er jo snakk om videreføring av artene!

For min egen del dreier tankene seg selvfølgelig om hvorvidt erobringene fra vårens tideligere morgentimer, også iår vil gi kvalitetstimer med nye jakt- og naturopplevelser i fjellbandet under Svånuten, på begge sider av Ørnefjellbekken.

Måneder med terping-tålmodighet-innøvde trekk og nytt spillemønster er stort sett unnfanget i Danmark og satt i scene med /av John Moltke’s håndballkunnskap og tilstedeværelse.Styrketrening samt frivillig løpstrening/kondisjonsbygging forekommer også,enkelt vis. Når Cecilie og Kristin i tillegg krydrer hver bidige trening og kamper med sine ideer, sprudler jenter, 2004/2005. Standarden er satt.

Snart, og straks før påske samles disse fotrappe håndballjentene og deres foresatte seg i buss og inntar Color Line med kurs for spennende og fremforalt velfortjente dager under Svane Cup i Danmark.

Men før denne utenlandsturen skal vi , ihuga,og tildels høyrøstede «blodsgivere?» på tribunen, få ta del i og oppleve årets siste hjemmekamp i Lyngmyrhallen.

Motstander: Risør…

Siden OP glimrer fortsatt med sitt fravær får jeg, i ren enfoldighet og av leg natur, klare å nedfelle essensen i kampbildet, som best jeg kan.

Ved serieslutt skal det bli spennende å følge trenerteamets evaluering og om hvorvidt dansken ser talenter blant disse fantastiske underholderne. Han kan i såmåte være istand til å trykke på de riktige knappene som igjen vil kunne gi den enkelte nye muligheter og større oppgaver fremover.

Vi var mange i hallen denne kvelden,veldig mange. Noen måtte sogar stå ved rekka. Kaffe og kake, søtsaker også. Utlodning. Knut Larsen dømte. Ingen skal beskylde eller stemple Knut som hjemmedommer. Vi er nemlig alle trygge på hans avgjørelser.

Slik utartet kampen seg.

Minutt for minutt:

Maja fikk kapteinsbindet.

1.min Risør går rett på mål og scorer,0-1.

2. min Risør presser men hjemmejentene er gode i forsvar.

3. min Hjemmeangrep- Stine alene med keeper,som avverget.Uheldig.

4. min Risør finner ny åpning og finner nettmaskene igjen,0-2. Gult kort til Maja.

5. min Usikkert og famlende i hjemmelagets angrep ja, i forsvar også. Risør snapper,kontrer og scorer igjen, 0-3.

6 min. Risør presser og vil ha flere mål. Hjemmeforsvaret famler og virker usikker. Stine god i forsvar.

7. min Marthe Fresvik går til på en kontring fra egen banehalvdel, uredd og full tenning, rett på mål, 1-3.

8.min Skudd i stanga av Synne som gjennomførte en god forestilling. Det rådde fortsatt tidvis litt ubeslutsomhet i alle ledd.

9 min. Lotta blir satt innpå. Direkte med assist til Maja 2-3.

10 min. Nå presser hjemmelaget. Risør viser plutselig usikkerhet.

11. min Nå kom det mere fart i hjemmejentene. Marthe F. løp igjennom, alene med keeper,men skjøt knallhardt i treverket. Sekunder senere igjennom igjen, blåst for overtramp og hodestups i gulvet.

12. min Caroline innpå, solid i forsvar, hard å knekke. Lotta til Oline på vingen,med innøvd trekk, knallbra fra spiss vinkel, 3-3. Litt senere Oline uheldig fra spiss vinkel. Risørkeeper redder.

13.min Caroline gir alt i forsøket på å stanse Risør i en opplagt scoringsposisjon. Gult kort.

14. min. Stine serverer en flott langpasning til Lotta som runder backen, gjør ingen feil og netter i steget, 4-3.

15. min. Stine gir alt i forsvar, samspiller med Lotta i flott angrepsspill, får ballen tilbake og scorer sikkert og knallhardt. Tatt direkte fra læreboka, 5-3.

15. min Risør går på ny, rett i angrep, 5-4.

16. min Fia og Aurora klarer brasene selvom Risør har flere opplagte målsjanser. 17.min Lotta ser en ny mulighet,kontrer, lurer oppasser/frimerke og gir kampen et nytt og vakkert mål, 6-4.

18. min Caroline gir virkelig av seg selv nå, noe som resulterer i dommerreaksjon og to fingre i været. Avverget opplagt scoringsmulighet for Risør. Lotta finner påny Maja, som scorer, 7-4.

19.min Mere fra Risør, ingenting er avgjort, 7-5.

19.min Lotta med assist til Stine som knaller inn, 8-5.

Pause… Publikum er storfornøyd og gir uttrykk for det. Marthe F. sliter… Satt i flere minutter på benken, og ble selvfølgelig savnet av alle.

2.omgang

1.min Lotta får en utsøkt diagonalpasning fra Stine, finner en åpning, klassemål, 9-5. Risør får straffe sekunder senere, 9-6.

2. min Straffebom,rett på keeper av Marthe F. Ny sjanse for Marthe F. knallhardt i mål,men dømt for overtramp.

3.min Risør kommer tilbake igjen, 9-7. I samme minutt gir Synne’s vingspill resultater, 10-7.

4.min Nå presser Risør.

5.min Lotta blir plutselig alene med keeper men skyter utenfor.

6.min Risør finner ny åpning,10-8.

7 min Maja blir frispilt av Lotta. Skyter rett på keeper. Lotta snapper returen som settes kontant i mål, 11-8.

8. min Risør gir alt, 11-9. Innspill fra Marthe F. til Maja, 12-9.

9.min Risør får en ny mulighet og netter, 12-10.

10.min Marthe F. bruker farten og klemmer til som gir, 13-10. Sekunder senere den samme Marthe F. med ny scoring, 14-10.

11.min Caroline ofrer seg for laget og fellesskapet. Bravo. Ut å slite benken, 2 minutter.

12.min. Lotta finner Maja med en utsøkt assist,15-10.

13.min Risør henger med, men begynner å kjenne trykket imot, allikevel 15-11.

14. min Marthe F. får ballen av Lotta på midtstreken og raser igjennom, utagbart og råbra, 16-11.

15.min Ny og finurlig assist fra Lotta til Maja, 17-11.

17.min Lotta med en spektakulær kroppsfinte og sender ballen i mål, 18-11.

Time out…

19.min, Publikum ropte på «Flyvere». John tillater og nikker. Lotta trekker derfor ut på ving og lander ballen i hendene på Marthe F. som stormer igjennom forsvaret, henger i lufta og scorer sikkert, 19-11. Snakk om valuta for gratis inngang.

20 min. Marte W. bommet på straffe såvidt over tverrligger.

Kampen er slutt.

Trampeklapp og stående ovasjoner,bjeller og trommesoloer fra tribunen myntet også som takk til trenerteamet. I garderoben ventet leskedrikker i plastglass til årets serievinnere.

Om jeg nedfeller følgende:

Aurora og Fia slapp inn 11 mål. Nærvøst forsvarsspill til tider og spesielt i oppstartsfasen. Liten hjelp å få. Mathilde er rimelig fersk i laget, men kommer etterhvert. Var forøvrig inndisponert idag. Lone på ving fikk lite å arbeide med denne gang,men nye armslag mot Grane/Arendal. Annikken er fortsatt plaget med ryggen, men er sikkert klar for strekspill til neste sesongåpning.God bedring,frøken. Marte W. fikk mye spilletid. Venstrehåndsskyttere hører til sjeldenhetene.Kan være uforutsigbare i skuddøyeblikk. Det fasinerer alle trenere. Høye skudd mot mål. Caroline løfter seg i forsvar for hver eneste kamp. Gir juling ,men får smeller tilbake også. I gulvet flere ganger. Synne gjør også solid forsvarsjobb og scorer når mulighetene byr seg. Stine har vokst i kvalitet siden i fjor. Hun var den eneste som løftet blikket ofte, for å se etter Lotta’s og Marthe F. og deres plassering og mulighetene i kontringsspillet. Mere av denslags gir flere plussmål. Oline’s samspill med Lotta ender svært ofte med målkjenning. Fortsett. Marthe F. soloraid gir i hver bidige kamp uttelling iform av mange mål. Hennes enorme fart og kraft resulterer enten i mål eller hodestups i parketten. Den dagen hun også finner medspillere i andre spillbare posisjoner, vil både hun og laget storme mot enda nyere høyder. Generelle stikkballer og derav innspillene til strek er vanskelig og gir sjelden klare/opplagte målsjanser. Lotta’s to forsøk på å spille fri Maja på tirsdagskvelden endte ofte i armer og bein og hodestups i gulvbelegget. Legges assistene til vingene vil forsvaret åpnes langt lettere, kanskje? .Lotta’s ro, blikk og ballfordelerrolle gir hele laget en dimensjon og vekst som John Moltke forlengst må ha oppdaget. Fotarbeid og bevegelse langs egen strek, kan kanskje også skape forvirring i motstanders forsvar og dermed åpne for flere skuddsjanser. Trenerteamet burde være fornøyd også med kampen mot Risør og årets tabelltopp. En oppriktig og ytterst glad ting kan ikke sies for ofte. Vi som følger kampene og elsker våre barn og barnebarn er oppriktig glade for underholdningen og teamet’s ulønnede dugnadsinnsats.Om enkelte av oss skriker i uttrengsmål så skyldes det engasjementet på og utenfor banen.

Hold på hatten,dere. Siste kamp i Granehallen ble også vunnet, 14 – 10. Dermed maktet disse jentene iløpet av en slitsom sesong å score 301 mål. Råbra. Vi ble idag vitne til to meget dyktige målmenn. Fia var og ble banens beste. Jenta i Granemålet var også som en levende vegg. Det fikk iallefall Lotta erfare på tre-fire forsøk,men lurte inn et mål fra ving. Stine ,var klippen i forsvar og målfarlig. Marthe F. scorer som sedvanlig. Anniken igjen tilbake i manesjen etter uker med ryggvondt. Flott mål, men desverre på legevakta straks etter med ankeltrøbbel. God bedring.Jeg vurderer seriøst å overrekke Kris og Cili en vin eller ei flaske brus. Kanskje jeg forærer John en snaps også. Bedre for han har det utvilsomt vært om Brita har noe langt mere forlokkende å tilby.

Ta en velfortjent pause , så sees vi vel til høsten.Men før det, og uansett ha en gul og glad påske til hele balletten.

Jeg savner dine oppbyggende turer rundt bryggene, gjenfortalt i lokalavisa kunne ordfører Jan Dukene fortelle etter flaggheising og landskamputtak i Østerådalen. Du forstår, en solid frokost og lørdagsutgaven skapte smil og ettertanker, fortsatte politikeren. Kostelig. Jeg takket «størrelsen» ydmyk, mens flere av de tilstedeværende kunne fortelle han om bloggen willywigwam som innehar massevis av glede, også mellom linjene.

10.september starter årets rypejakt. Jeg har igjen tatt konsekvensen av det og presser kropp og sjel til nye svettetokter. Trimturene rundt brygga er nemlig en dyd av nødvendighet. Hvis ikke ville veidingen og naturopplevelsene i fjellbandet hos Berit i Ørnefjell ble et blodslit med gangsperre og vedvarende hostekuler.

Etter mange av mine anstrengende og kroppslige tiltak var jeg bange for at jeg hørte toner fra bass og basuner, herr ordfører. Det var rett og slett en langt avstedkommen øresus/tinitus samt mangel på surstoff. Derfor tok jeg bilen denne ene gang.

Jeg parkerte i Bakkeskåt denne fantastiske julidagen. Rett og slett av makelighetssyn og frykten som ventet meg og strabasene i motbakkene på veg hjem. Det var sol over hjembyen i dag. Sommersol. Et vannspeil som lå der blankt og blått. Båter, mange i ulik form og farge. Turister, men også noen med lokal tilhørighet. Utover bar det, flest innover akkurat der og da. Polhyllene, Kiwi og kanskje et kafebesøk i tankene hos de fleste. Ved Lehland’s brygge, foretok en båteier, ukjent for meg, dykking med kniv i munnen. Iletau i propellen. Han svor og bannet stygt hver gang han nådde overflata etter frisk luft og ny pust. På baugen satt en «undertøysmodell» og «slikket» sol, med «svømmesveis», kobberbrun. Hennes konfeksjon var liten men dekkende samt frisk i fargene. Jeg havnet i en drømmemodus samtidig som mannen med kniven dykket atter en gang ,for å frigjøre propellen. Jeg tilbød meg hjelp av to årsaker. Ren høflighet og et påskudd til å forlenge synet av «gallionsfiguren». Smilet hun sendte mot meg på bryggekanten, festet seg til flere steder på/i kroppen, og har senere aldri sluppet taket, eller blitt glemt.

Med øyeepler ala Fish-eye eller langt framskreden Struma, ble jeg i øyekroken oppmerksom på en annen farkost, et par båtplasser nærmere Søgnebrygga. En dame i omtrent midtlivskrisen , lå lett henslengt urørlig, blank og nesten blåsur på fargen.  Naken fra navlen og opp. Hun var alene og smilte da jeg, i min blygskap hastet forbi. Skal si du har hastverk da, hørte jeg hennes rop på tvers av min tinitus. En «båtfant» eller feriegjest om du vil, med et puppestell som minnet om hengende og vrengte baklommer. Kontrastene på bryggekanten den dagen var et faktum.

Å filosofere omkring lokalpolitikken kan nedfelles på to måter.

1. Gravalvorlig, langtekkelig og kjedelig.

2. Underholdende med glimt av  humor.

I ukevis har lokalpressen tatt imot og publisert mengder stoff fra engasjerte sambygdinger. Det er nemlig grunn til å tro at innleggene neppe vil avta mot høsten og valgdagen. Alle, uansett alder og samfunnslag erindrer «Høyrebomben» som detonerte i fjor. Det ga avisoverskrifter og utslag i muntlige sympatierklæringer blant høstens førstegangsvelgere og vi som har passert mitt-livs krisen. Rett og slett i hopetall.

Jan Dukene gir seg, men gjør Jan Nævestad det samme? Vi har hørt så, men…  Han kan nemlig svelge både kameler og hårkledde apekatter. Jeg er bange for at dersom han ikke blir å finne når vedtak skal fattes, kan han fort visne og henge med hodet på sine daglige vandringer i sentrum.

I enhver politisk hage som ikke får vann, stell og sol, gror ugresset best.

Jeg minnes min fartstid på bygg- avdelingen som varte og rakk i mer enn 16 år. Hendelser fra den gang er lastet ned og arkivert i «minneskuffen». Jeg har sett og opplevd den positive utviklingen som fant sted også på 70 og -80 tallet. Fremragende ordførere og bygningsrådsformenn. Sjelden fant «klubbebruk» sted, på tross av uenigheter i det politiske miljø. Aldri håndgemeng eller ryggtak. Banning i formannskap var uhørt, selvfølgelig. Jeg lar skolesakene ligge denne gang. De vil nemlig fortsatte med orkan i kastene.  Det blir derfor ingen medvinds-seilas. Bråttsjøer i et farvann med undervannsskjær og garanterte grunnstøtinger er dekkende. Selv om det er flere av partiene som ønsker å beholde utkantskolene nå, er det ikke utenkelig, føler jeg, at tiden vil jobbe for en skole i sentrum. Sandøya skole vil muligens være unntaket å bestå.

I november kom, for mange, gladmeldingen om at «sauesankeren» i Øisteinsfjell hadde kastet blikket mot fylkespolitiske muligheter. Øynet vi et langt lokalpolitisk engasjement var brakt til opphør? Det gleder i alle fall flere skattepliktige kropper og velgere fra ymse partier som var i ferd med- og ville konvertere  til Senterpartiet, nettopp av den grunn. Uker senere kom imidlertid nye og sanne rykter om at han var tilbake i manesjen. Det skapte forvirring , fortvilelse og «da får det heller være». Forhandlingene om listeplassene i Senterpartiet var i gang. Uttalelser kunne tolkes som om at en ny kost, neppe var så bra som en loslitt, og nærmest busteløs, en. Da listetoppen ble offentlig kjent  satt de andre partiene, smilende og øynet muligheter og flere partistemmer.

I de seneste dager registreres at «Kystkulturdronningen», Siw; noe overraskende har latt Ap seile sin egen sjø. Pølsemesteren på Sandøya, Borkelendingen med sans for «god smak» også hva angår ganefryd, har meldt seg ut av samme parti.

Ektefeller kan for alt jeg vet, styrke et samhold ved å opptre med ulikt politisk syn, ja kanskje også med ulik partitilhørighet. Stemningen rundt frokostbordet og kanskje også senere på døgnet, kan berikes. Hva vet jeg!

Vi merker oss at nominasjonskomiteen i Arbeiderpartiet har gitt Monica G.H ny tillitt, plassert høyt på lista. Det overrasker knapt noen.

En og annen «pilletriller» gir seg åpenbart heller ikke. Atter igjen er han å finne på KRF’s liste. Mannen som kanskje huskes best i forbindelse med Vinmonopolsaken!

Snart vil befolkningen påny måtte gå spissrotgang i gågata. Billige drops og karameller under kulørte parasoller, er lokkemidler. Det flommer over ,på begge sider, og i midten, av partiprogrammer, lovnader og smørblide kommende lokalpolitikere. Håpefulle. Programmene leses ofte diagonalt og kastes før en ankommer egen tramstein. Navnelistene beholdes. Spørsmålene er gjengangere. Hvem kan strykes? Hvem kan gis en «xtra» stemme, tro?. Hvem er av natur negativ til det positive? Hvem kan glemme de eventuelle sementstøvplagene på Grenstøl og alle de nye men tapte arbeidsplasser, for ikke å snakke om millionbedriften på grønnsaker og frukt som havnet i nabokommunen. Hjelp å trøste…Redsel og gru… Er de fortsatt med…?

Væremåte i det daglige samt  trynefaktoren og utseende, spiller muligens for mange i lokalvalget en viss rolle, når vi for de neste årene, i lokalpolitisk sammenheng, skal gi stemmetegn. Kunnskapsrike, uansett kjønn, de med meningers mot og de med troen på et Tvedestrand i framtid virkelig behøves. Svartsjuka, janteloven og avundsjuka  må vi dessverre leve med en stund til. Kjønnsdriften også, .men den er hos folk flest akseptert.

Anne Killingmo og hennes Pensjonistparti vil trolig kapre mange enkeltstemmer. Anne virker ikke skuddredd og kan derfor komme på skuddhold i flere saker. Treffsikkerheten vet vi derimot lite om.

Det lokale  Fremskrittspartiet, stakkar, har slik jeg ser det, knapt noen på lista som vil skape de store positive overskriftene ved votering. Jeg glemmer ikke en og annen med lokalforankring som samlet stemmer og som senere steg i gradene ,markerte seg på riksplan og havnet på Løvebakken. Men det er dog lenge siden det…

Jeg mener å huske at Søren Sørensen og Martin Takvam for år tilbake var «røslige» i tankegang og i avstemningsøyeblikk. Velkjente Tvedestrandsgutter som ville byen alt vel. Gjennomslagskraften hos dem begge erindres ikke. Engasjement og avisoverskrifter lå ofte i kjølvannet av deres tilstedeværelse og når vedtak ble fattet.

Rødt er i disse dager partiet som forsøker seg med nytt rotfeste ved høstens valg. Også her trengs frivilligheter  til listefyll. For min del kan jeg vanskelig tenke meg at partiet blir å finne på mer enn en taburett i de neste valgår, lokalt. Siste valgresultat ga 52 stemmer.

Venstre har båret ordførerkjede før. Hva nå? Vil det gjenta seg? Vi merker oss at Anders muligens kan bli et «soleklart» alternativ som stemmesanker for partiet. Michelle og Martha nye og vakre som «engens ros» «. Hva kan så de utrette, mon tro? Stemmer får de begge to. Og atter engang blir Øyvind Fløystad å finne som nederste på lista. 117 stemmer siste gang om jeg husker rett.

Det ligger i korta at Høyrehøvdingen fra Stornes kan miste nattsøvnen etter at tellekorpset presenterer valgresultatet. Spennende. På folkemunne heter det seg at Knut Aall var personen som bidro til/ og løftet Høyre til 993 stemmer forrige gang. Vil tallet øke og passere 1000 denne gang? Vi får vente å se.

På gateplan og blant kafegjester merkes snakket og nysgjerrigheten hva angår høstens nye og karismatiske parti. Lista synes å være besatt av kapasiteter, rike på kunnskap, med meningers mot og vennlige som bryr seg om kommunens ve og vel. Den, i sin tid, talentfulle guttehopperen fra Verket som daglig våkner til Hammerfossens brus må inneha en psyke som svært få andre. Vel og merke om vi legger til grunn skvisingen og behandlingen som fant sted i fjor og som resulterte i hundrevis av støtteerklæringer.  Flykapteinen eller snekkersønnen fra Gjeving vil bidra til underholdningen. Bie stikk, kuber og honning i boligfelt hører til sjeldenhetene i veletablerte boligfelt. Borøybolten fra Sia ,tidligere bankansatt som for øvrig skapte glede og fornøydhet blant kundene. Høyrepolitiker som nå har konvertert til xtra lista. Hobbyfisker.

Ny i det politiske lokalmiljøet finner vi også muskelbyggeren og bautaen til Line som har lagt murerskjea i vassbøtta og satser nå på lokalpolitiske vurderinger og kommunale  vedtak.

Og mens de ulike partier jakter på listenavn sniker det seg, naturlig nok, inn tanken på lokale varslere. Vi har jo opplevd at på riksplan har det til stadighet poppet opp overskrifter/bilde av og på personer med solid politisk forankring. Håndspåleggelse og kanskje en og annen velment berøring. Misoppfatning eller hevn, hva vet vel jeg.?  Uansett,»Mannegrisen» er skapt. I vårt eget lokalmiljø kan jeg vanskelig huske episoder av en slik art, og min hukommelse er rimelig god. Sladder skapes også av misunnelse og svartsjuka. Vi får ta oss i akt. Slutt i allefall ikke å gi et kompliment verbalt og/eller ved fysisk berøring. Beføling er noe annet, i allefall i min verden.

Snart offentliggjøres komplette valglister og program. Det vil utvilsomt også denne gang, sette diskusjonene i gang. Er hun eller han i stand til å utføre en samfunnstjeneste som gavner lag og foreninger, firmaer og enkelt personer samt selvfølgelig Tvedestrand kommune, alene?!

Mitt håp og mine drømmer må være at alle nyvalgte, uavhengig av partitilhørighet, vil som sagt være i stand til å ivareta innbyggernes ve og vel, m.a.o  ha visjoner omkring Tvedestrand i framtiden. For meg er det grunn til å mene at mulighetene ligger i et godt samarbeid mellom kommuneadministrasjonen og det politiske miljø.

Fritt gjengitt sa en velkjent jurist i vesterled en gang til meg:» Du må ikke si at en mann juger, Willy. Derimot kan du si at han snakker usant.»  Akkurat det har jeg aldri glemt.