De fleste av oss har hatt eller har en  viss dragning til sport. Slik er det med meg også.

Som ung utøver var jeg dog uegnet, i sporet – hoppbakken og/eller på banen. Jeg oppdaget temmelig raskt at kroppen ikke var bygd for utholdenhet, fart og stil. På tross av dette kan jeg allikevel se tilbake på premie i form av sølvskje fra et skirenn på Gjeving. Sigurd Støle smurte skia mine, mens Ole Petter Holm var rågod, vant og tronet derfor på palltoppen. Beksømsko og kandahar binding.Også på fotballbanen, som «tankssenter» på Ørnulf og guttelaget fant jeg en viss glede som resulterte i bøttevis med mål. En gang, etter en guttekamp på Lyngmyr, uttalte vår trener, Rudi Årstad, til avisa at laget tapte mest fordi Willy var en skygge av seg selv. Senere det året forsto jeg at mulighetene til fremtidig pallplassering, samt barnålkrans rundt halsen ble for utopi å regne og fjernet seg derfor raskt i mine tanker. Etter å ha innhentet en kretsmestertittel opphørte min idrettslige kroppsutfoldelse. Jeg ble aldri en ærgjerrig treningsnarkoman.

Gymnastikktimene i oppvekstårene ble ingenting annen enn en pest og en plage.  Å klatre i tauverket på den gamle gymnastikken eller gjøre forsøk på sprell og heving i ringene, var nettopp øvelser som fikk Søraker, tross elendigheten, til å trekke på smilebåndet. Beina var som spikret til gulvplankene og overarmsmuskulaturen oppførte seg som en brøddeig. Karakterboka ved årsslutt viste med all tydelighet om mine evner på bøylehest og i ribbevegg.

Interessen som tilskuer for uteaktiviteter har derimot alltid vært til stede. Hvem sto ikke ringside rundt skøytebanen på Langsæ-vann med austalieneren Colin Hickey i grønn tricot på startstreken og bivånet «fantegangen» og brølet fra hundrevis av skuelystne.? Det gjorde jeg… Hopprenn på Songe og Nygårdsbakken i Arendal. Overvann og sørpe, søkkvåt på beina. Jeg har stått i billettkø for å se Jerv spille mot Grane. Johan Svennvig mot William Rose. Kappkjøring med bil på Ubergsvann. Også KNA medlemmer og deltagere fra politietaten, sammen med lokale hissigpropper, stilte til start. Selv fikk jeg sitte på oppover med Tore Stranger i den blå folkevogna. På Nes Verk tok den fyr og brant opp. Haiket videre i snøføyka på lave sko. Arrangementet samlet skuelystne fra Vassenden til Bunæs slik at riksvegen  ble tatt i bruk som tribune og smalet inn til en reneste gangveg. Vegårsheiruta ble forsinket den dagen.

Kravet til Svømmeknappen maktet jeg aldri til tross for mange iherdige forsøk.. Femti meter over Tangebukta var en våt og anstrengende prøvelse. Gjentatte ganger måtte jeg snu halvveis. Pustevansker og krampe.Senere fant jeg ved en ren tilfeldighet, en slik knapp i en vinduskarm på Fram Hotell.

I alle senere år har jeg genuint vært opptatt av idrett. Til dags dato har jeg ,med hjelp av fjernkontrollen,fått bestemme artsutfoldelse og underholdningen uansett årstid. TV og radio, behagelig og tilfredsstillende. Innomhus og varme fra bjørkeved. Mat nok og drikke…

Så forandret livet mitt seg igjen.

Barnebarn og jentehåndball. Først Johanna ! Skudd i mål fra distanse, fryktet for sine avslutninger i motstanders forsvar. År etter år. Regionsamlinger.Til tider makelig anlagt men målhungrig og dyktig. En ilsken trener som gestikulerte, skreik og bannet. Senere modererte vedkommende munnbruken merkbart og fikk jentene til stadig å vinne kamp etter kamp. Omtrent med livet, som innsats , eller i allefall kroppen, ble reisen mot tabelltopp og vinnerskap, til tider blødende brutal. Overtramp og ankelskader, skuldre utav ledd, blålys til legevakta i Arendal. Blod fra nese og munn. De samme jentene som den gang, fikk nytt trenerteam, og naturlige kroppslige forandringer/attributter. Et damelag som i dag spiller av gledens lyst. Riktignok ser en at treningsmengden er havnet i opptrent hvilemodus og at forflytningen på banen går langt tregere enn før. Skulle egentlig bare mangle. Kondisjonstrening rundt Øvre Svarttjenn, har  ikke lenger prioritet som tidligere. Årsakssammenhengen kan en lett tenke seg i og på deres alder. Interessekollisjoner er også rimelig dekkende. Også besteforeldre som ivrige tribuneslitere i Lyngmyrhallen var gjengangere.

Parallelt med Johanna’s skuddarm og herjinger med assister og bøttevis med mål, fant nok et av mine fire barnebarn, nemlig Helena, stor glede i håndballsporten og veien til nettmaskene. Vestrearmsskytter. Fryktet av motstandere i alle haller  for sine skudd og målgivende pasninger. Knallhard i forsvar. Håndballkretsens tillatelse til også å spille for Sørfjell. Også i den klubben markerte hun seg positivt etter hvert. Mål etter mål. Mil etter mil., fra Stavanger i vest… Uttatt til regionsamlinger. Et lokalt talent som ble lagt merke til. Makelig anlagt men dog så severdig. Etter målorgiene hennes for Sørfjell i Stavanger og Sandnes  ble hun positivt lagt merke til. Det resulterte i beskjed om uttak til samlinger på høyere nivå. I Lyngmyrhallen i dag spilte Helena og de andre siste hjemmekamp for i år. Selv om hun kom flere ganger(6) på scoringslisten var arbeidet bakover på banen av mindre severdig kvalitet. Det resulterte i tap. Førstkommende helg er Helena innkalt til RUM- Regional Utviklings Miljø. Så er det vinterferie. 

Sentralt oppi all denne kvalitetstiden befinner Knut Larsen seg. En sann fløyteblåser og bidragsyter for at viraken og ballunderholdningen skal foregå etter lover og regler. Sjelden feildømming og med overblikk og kontroll. Mer enn 45 år har han stått til tjeneste for håndballkretsen og ungdommer i aldersbestemte klasser. Storforbruker av joggesko. Så vidt vites har Knut ingen, for øyeblikket, tilbaketrekningsplaner. Derfor håper jeg at vi begge fortsatt kan ha glede og hygge oss over jentehåndballen på Agder og i Lyngmyrhallen.Han med fløyta, lomma full av gule kort og rettferdighet på banen, mens jeg fortsetter som tribunesliter.

Gleden er langt fra over med Johanna og Helena’s herjinger. Nå er det nemlig årskull 2004/2005 som gjelder.

Uoppfordret og av gledens lyst har Kris og Cili i flere år vært og er bærebjelken for disse jentene. To og tre kveldstreninger i uken samt kamper i helgene har gitt disse kvalitetsskapere troen på egne ferdigheter. Tre sesonger på tabelltopp. Hittil i år leder de serien og to kamper skal spilles, først mot ØIF Arendal i Nedeneshallen, dernest mot Sørfjell, søndag den 10.februar 2019, i en såkalt breddeserie. Resultatet, 22 – 10 mot ØIF var råbra og kanskje sesong beste. Kampen ble videofilmet fra tribunen.

I morgen feirer «sjefssupporter» Erling Fresvik, morsdagen, og er derfor fritatt for møteplikten i Stueneshallen. Jeg derimot møter med forventning og en lønnlig håp om nye severdige prestasjoner av jentegjengen. Vi var mange som møtte opp, med rimelig høye forventninger, etter gårsdagen prestasjon. Dessverre ble det ikke slik. Det er ikke uvanlig mot Sørfjell forklarte Kris etter kampen. Det stamper seg likesom til hver gang mot dette laget. Slik er det nå engang når det kommer grums i et velsmurt maskineri. Jeg merket meg kun et rush på 40 minutter. Det er svært uvanlig. Kun en eneste scoring  til klokken viste 1159. Det har ikke hendt før nedi Tvedestrand. Tre straffekast. Alle gikk inn. Sluttresultat; 14 – 8. Takk til alle jentene for underholdningen. To nye poeng var kanskje det som varmet mest selv om det etter hvert aldri var noen tvil hvor seieren ville havne. Mål og assister ble det. Takk for kampen, Lotta. Til helgen blir hun igjen å finne på nok en ny regionsamling. Nå skal jentene ha vinterferie. Neste kamp finner sted  9.mars mot Hisøy. Jeg kommer…

I år kom en forsterkning i trenerteamet. Nemlig, John. En danske med håndballfaglig oppvekst og ballast som fant kjærlig harmoni og selskapelig glede i og rundt miljøet. Litt nye tanker og innøvde trekk og spillestil/mønster skapte i starten forvirring blant jentene. Nå har saker og ting gått seg positivt til. Lysten og leken blomstrer hos den lydhøre og trenervillige jentegjengen. Spenningsnivået er til tider skremmende høyt på tribunene. Nesten som kortslutning å regne. Den hittil siste hjemmekampen mot jentene fra Vegårshei var så spennende at jeg formelig følte utsondrende lukt ,som fra et revehi, når jeg trampeklappet og takket for kampen. Hastet hjem til såpe ,kost og vann fallera.

Mitt fjerde barnebarn, Nellie, bor i Vågsbygd, går i barnehagen og viser gryende evner hva angår fremkommelighet og ballfølelse.

Hvem vet, kanskje også hun, som sine kusiner, vil skape glede og trampeklapp for herjinger med kvalitetsøyeblikk på håndballbanen. Den gamle bestefaren gleder seg allerede.

De fleste har en merkedag eller to gjennom året. Slik er det også med meg.

Nyttårsaften nærmer seg med storm og snødriver i kastene, og er blitt en dag som har satt tydelig spor og formet meg i sjel og sinn. Denne dagen assosieres av folk flest med kostelig fyrverkeri, mennesker fulle av forventning og spenning, i selskapelig antrekk. Noen kledd i sekk og aske,også. Nyttårsforsetter inngås men har ofte varighet kun i en årstid eller to, mens andre igjen mestrer prøvelsen livet ut.

Snart er 34 år brent, forduftet eller gått opp i røyk.

Jeg var svært tilstede da Åse Johanne fikk diagnosen, kreft…

Aldri før og aldri siden heller. Jeg var  tafatt, hjelpeløs og handlingslammet. En strålende vakker, livredd og gråtende kvinne, i sjokk. Mor til Cili og Jon.

Ventetiden for behandling følte jeg tok evigheter. Slikt er vel vanlig, tenkte jeg . Jeg etablerte kontakter i mitt allerede opparbeidet nettverk, ikke bevist for å snike i køen, men i et lønnlig håp om å spare tid til en raskere behandling.

Det første møte med Radiumhospitalet var skremmende men samtidig en velsignelse. Det eneste jeg erindrer var et venteværelse av likesinnede og hennes og min egen nervøsitet.

Behandlingsukene ble mange. To ganger hver eneste uke var jeg på besøk. Ante jeg bedring? På meg virket det sånn i alle fall, eller?

Hverdagen hjemme preget oss alle tre. Håpet om en positiv utgang. Aftenbønn og Fadervår… Frykten gnog i Cili og meg, fortvilelsen og redselen for det skremmende ukjente også. Ikke så mye hos Jon kanskje, for han var jo så liten.! For Cili derimot, var det langt verre. Hennes forbilde var jo dødssyk…

Skolejenta, hentet Jon i barnehage og opptrådte med styrke og kjærlighet hjemme. Ansvarsfull. Når jeg i dag tenker tilbake og skriver dette får jeg et snev av dårlig samvittighet. Noen tårer finner veg gjennom bart og skjeggstubber. Hadde jeg takket henne tilstrekkelig for hennes væremåte da hverdagen var på det gråeste? Jeg har vært i tvil mange ganger.

Hjem til jul! Optimismen rådde.

Huset i Kollåsen var julepyntet av to forventningsfulle barn. Fra Holms på hjemveg ringte jeg Cecilie og forklarte  når vi omtrent var hjemme. I vaskeromsdøra sto en liten mottagelseskomite, der deres mor omfavnet sine to gullkorn av hennes eget kjøtt og blod.

Innomhus hadde Cecilie julepyntet med duk og glitter, røde kubbelys også. Stjerna i toppen av grana var ikke på plass det året. Fra hennes 3,5 års unge lillebror kom det forsiktig:

«Cili sa at du var stjerna, mamma og du skal sitte i den stolen». Da gråt Åse Johanne, lenge. Mye er sagt og mangt er glemt. Denne ytringen og flere fra guttetappen har jeg siden aldri latt gå ut på dato. En dag på veg hjem fra barnehagen så han opp på Cili og sa; «Du Cili, Hans Bernhard sa at Jesus var mammas doktor».

Spesielt før leggetid var vi tre, sjelesørgere for hverandre. Innholdet  var og bli naturlig nok av alvorlig og spørrende art. Mange spørsmål, med til dels få og unnvikende svar. Allikevel fant vi også plass til humor og historier som trakk fram smilet og latteren. Jeg var tvungen til det. Humoren har, for dem begge, aldri senere opphørt.

En førjulsdag ble Cecilie oppringt fra NRK. På riksrettet fortalte hun om sine egne tanker og reaksjoner gjennom denne vonde tiden. Da 11 åringen ønsket å sende en hilsen til legene og pleierne på sykehuset for å takke for alt det beste de gjorde for hennes mor, merket lytterne hvordan journalisten måtte samle seg. På spørsmål om hennes plateønske og hilsen falt loddet på Olav Stedje. Seansen forsterket atter en gang min tro på hennes iboende egenskaper. Jeg har senere forsøk å få tak i intervjuet hos NRK Sørlandet, uten å lykkes.

 På et slags vis rådde harmonien. Juletrefest , pakker og godterier i julestrømpa som hang på døra.  Cili virket etter forholdene, rimelig glad til sinns og Jon var smårampete og lur, som vanlig.

Kontrollen og møte med legene der inne den  våren var positiv god. Sol og sommerlige aktiviteter i sjø og fersk vann. Bikkjer og masse besøk.

I august kom et nytt tilbakeslag og dermed nye forferdelige uker på Radiumhospitalet. Nå var jeg alvorlig redd. Livredd… 

23.november det året satt jeg på sykesengen hennes i tredje etasje. Hun holdt meg i hånden med sin kalde fingre og sa ordrett: «Lov meg at du passer på Jon og Cili ! Vær god og glad i dem for bestandig. Gi dem den kjærlighet  som du har gitt meg. Oppdragelse også». Jeg forsøkte å nikke et ja, og merket hvordan mine øyne ble fylt med tårer. «Jeg kan se i dine øyne hva du tenker. Ikke gråt lille venn, jeg er ikke redd lenger. Frykten og døden i meg har sluppet taket. Jeg har forsonet meg i troen og har det godt nå,Willy». Kyss meg sa hun og smilte.

På hjemveg og utallige ganger senere sammenlignet jeg livet og døden med duggdråpen. Den som henger på det grønne bladet og tilslutt må slippe taket for så å falle til jord.

To uker senere kom hun hjem. Igjen var huset pyntet etter beste evne. Omsorg og kjærlighet rådde grunnen.

I mellom-dagene og av naturlige årsaker ble hun flyttet ned til sykehjemmet. Lille nyttårsaften, som så utallige ganger før, fikk Cili kveldsmat i lillebroren, vasket han med klut og puttet han i seng. Selv satt jeg ved sykesengen der nede, time etter time. Taus, tafatt, stirrende og så livet forsvinne.

Telefonen hadde ringt mange ganger den natta, og jeg hadde ingenting hørt. Nyttårsaften sovnet Åse Johanne fredfullt og uten kamp. Berit og Andres Stykket kom med dødsbudskapet i skinnet fra gatelykten.

Mange ting kunne jeg sikkert i ettertid ha gjort annerledes og har tenkt ofte på det. Svært ofte.Dog ble det nå engang slik. Tabber av menneskelig art, kanskje. I dag er jeg svært takknemlig og oppriktig glad for hennes barn’s  klokskap, vidsyn, væremåte og ikke minst utseende.

Genene fra deres mor er og blir markante i dem begge og gledelig synbare.

Snart går turen atter engang til kirkegården med granbar og gravlys.

La oss innledningsvis konstatere at Tvedestrand var første kystbyen som unnfanget og iscenesatte sommerfestene. Økenavnet ble så langt jeg erindrer «Byen med nettopp sommerfestene». Dog startet imidlertid sommerløyene  allerede i 30 årene.

Parader-flaggborger-turnoppvisning- stafetter på Lyngmyr og langs bryggene- fotballkamper så blodet sprutet. Rådhuset i sentrum. Red River Band. Senere tok andre byer etter og konkurransen om «trekklasterne» avlet avis overskrifter.

Trafikale fortvilelser og ditto parkeringsproblemer hørte disse helgene til. De som kom sjøverts hadde også litt å stri med.

Arrestasjoner pga fyll og spetakkel var nesten som et fremmedord å regne og knapt eksisterte, det var også tilfelle under TMF helgen.

Tidlig på 60 tallet entret Åge Storhaug svingstanga og bøylehesten. Også turndamer fra Risør med Claudia Pedersen i spissen, sammen med velskapte lokale kvinnekropper brant seg fast i guttekroppen fra Vesterkleiv og har senere aldri sluppet taket. Reidar Andreassen holdt tale i -63 og ledet flaggborgen gjennom byen til Lyngmyr. Banerekord på 1500 meter satte han også. 4 min. 15 sek., tror jeg. Guttestafetten samme året med Hans Gomnes som starter og kontrollør. . 1.etappe med Georg William og Petter Marcussen. Det hører forresten med til erindringen at Rune Sterk Hansen’s lag inntok også en premiert plassering.

Garderoben og avkledningsfasilitetene i den røde bua på Lyngmyr var trekkfull. I hver ende av bakveggen var et kledningsbord fjernet og ga plass som pissehull for de nervøse og trengende. Lukten av urin og sur svette lå som skodde og eim mellom Lyngbakken og Øksenåslia. Fotballkamper med inviterte lag og innleide «trekkplaster» skulle samle hundrevis av skuelystne og gjorde det. Kampene endte ofte  med knallharde taklinger, ryggtak og beinkroker så blodet rant fra åpne sår og skamferte åreknuter. Alt dette før skruknottenes tid. Hjemlagte knotter derimot ble fester til fottøyet av vinkorker, delt i passende biter og festet til skoa med pumpespiker og annet. I kampenes hete kunne dette som sagt selvfølgelig resultere i dype og blodige sår i leggbein, knær og lårmuskler. Var spikerne for lange forårsaket det blodige og dype sår i fotbladene.Da var neste og naturlige stopp, venteværelse hos Dr.Erichsen. Festen om kvelden gikk ingen av utøverne glipp av.

Som så mange ganger. Kalle Zwilgmeyer hadde monopol på svømmeetappen fra flaggstanga og over til båtplassen til Lys Olsen på Nyvei. Kalle beveget seg som en grønlandssel i vannet. Uslåelig. Gustav Henriksen stupte fra «Søgnebrygga» og brystsvømte over til Solfjeld’s  møbelfabrikk (200 meter). Han tapte aldri.

Per Nes sprang. Fritz Woxmyr og Leif også. Arne og Birger Solfjeld, stinne av trening. Fagerheilaget, Sigurd og Erling Støle, Gerd Solfjeld også. Askerøylaget deltok i mange år. Mads Danielsen og Ikke minst Anders Wallace. Populære sommergjester og dyktige utøvere. Hans Gomnes med høye moderne kneløft mottok trampeklapp på sin etappe, langs løypa. Og Arne Landaas var dirigent for Ungdomskorpset. Tryllekunst på høyt nivå fikk publikum til å måpe da han med bind for øynene kjørte gjennom gatene og til brygga. Clausini var navnet på våghalsen. Leikaring fra  Vegar Ungdomslag. Dette var 60 talls og fargerik underholdning, lenge før NRK sendte prøvebilder i sort/hvit fra Hovdefjell og senderen på Jonsknuten.

Det årlige og trofaste publikum forlangte etter hvert noe mer og fikk det. Fornøyelser av «trekkplastre» var en nødvendighet for at byen fortsatt skulle ha hegemoniet på Sørlandet. Tvedestrandsprinsessen ble derfor unnfanget og landsert. Jurymedlemmer ble oppnevnt. Bare mannlige. Rådhustrappa som utendørs scene. Smekkfullt av skuelystne til langt uti Bakkeskåt og Smifjellheia lignet et kulørt fuglefjell. I dette blogg innlegget tar jeg med to utnevnelser og bilder på nevnte podium.

 Flere skjønnheter deriblant, Evelyn Narvesen Grimeland, svigermora til Morten Løvdal og Trygve Jeppestøl  kom fra Arendal, vant tittelen og giftet seg med Kurt.  Det betyr at også hun vil dukke opp med bilde og tekst ved en kommende anledning.

I forbindelse med et hageselskap til Tutti’s femtiårsdag kom jeg i hug Lars Grini ,skihopperen med de lange lengder, som  inntok  sommerfesten og juryen i -67. Jeg skrev derfor følgend

En krafthopper, medlem av Lyn

synes Tutti var litt av et syn

Men han smurte seg bort

og fikk ingenting gjort

så i «knekkstil» han reiste fra byen.

Nesten midt oppi disse sommerdagenes tettpakkede fornøyelses-program havnet også jeg på begivenhetens alter.

Denne hektiske sommeren passerte nemlig Rally Sørlandet hovedgaten mot bryggene, forbi Nyvei og Badsvingen mot Bergendal og Laget. Med et nesten blodferskt sertifikat ville jeg «kappkjøre», mot noen av disse proffene, særlig Laila Schou Nielsen og la meg på hjul. Det kunne kostet meg dyrt. På toppen av Solveien ved inngangsdøra til tannlege Mjåvatten og Martin Krogsgård hadde nemlig politi Walle plassert seg. Med sort tung og sid frakk, smekkfull med gullknapper og med hvite vanter, signaliserte han at jeg skulle stoppe. I sidesynet registrerte jeg øvrigheta, men klarte ikke å bremse. Det kostet meg utsettelse på passet og førstereisturen i utenriksfart.

Både innenfor og ikke minst utenfor landets grenser, finner vi i dag verdifull kunst med opphav fra fjellbygda Bykle, øverst i Setesdal. Det være seg malerier, litteratur, bruksgjenstander men også hele eller deler av bygninger av stor antikvarisk verdi. Her oppe, høgt til fjells, finner vi også musikalske bestillingsverk og investeringsobjekt. Sentral i dette er selvfølgelig Folke Nesland. Hedersmannen har gjennom flere tiår, ja helt fra oppveksttiden på husmannsplassen Vik , hentet og samlet han lokal historikk om hendelser, overtro og slitere omkring livet i fjellbandet. Alt er nedskrevet og tatt vare på. I handling og ord samt væremåte, har Folke gjort Bykle kommune kjent med sin faglige dyktighet, hjelpsomhet og ikke minst veiledning i sitt årelangt virke i kommunalt regi. Fremragende lovord er derfor nedfelt på hans CV. Mao en ambassadør i særklasse.

Fra hånd til munn.

Folke Nesland. Også han tilhørte dem som var født i trange kår. På en avsidesliggende husmannsplass. Oppdemning av Bossvann ,senere  under Gausen på Vik. I tidlig guttungealder måtte også han  bidra til det daglige brød.. I dag, som den gang, ligger plassen der fortsatt uten strøm og innlagt vann og med utedoen plassert i et lite tilbygg på uthusveggen.

Hver eneste hesjestaur og hvert eneste spadetak har sin historie. Det levende matnyttige liv i uthuset likeså. Blodrød fjellfisk fra Bossvann. Snarene til rypefangsten laget han selv, av hestetagl. Salg over disk i butikk. Å jakte på elg og rein, spesielt reinen måtte han veide fra den dag han kunne treffe en blink. Selv i dag vandrer fortsatt hedersmannen langs reinens trekkruter og hvert år bærer han til bygds den tillatte kjøttkvoten.

Nevenyttige ble de fleste og læretiden begynte tidlig og varte lenge. Folke var i så måte intet unntak. Med sin far, Bjørgulv, som læremester fikk han tidlig erfare hva det vil si å klare seg selv av omtrent ingenting. Moren hans forklarte og formante han om skillet mellom rett og galt…

Til hverdag og fest.

Interessen for smiing og smedens bearbeidelse ble fattet i svært ung alder. Fremgangsmåten lærte han selvfølgelig også av sin far. Senere  er dette holdt i hevd og utviklet. Først ble, naturlig nok, redskaper til de daglige gjøremål på bruket reparert og satt i stand. Da var han 12 år.  Senere begynte  kapasiteten med å smi knivsblader til eget og andres bruk. Som en konsekvens av dette begynte han å sy slirer også, med eget mønster og form. Et slikt produkt er jeg i besittelse av. Heldigvis. Til høytider og merkedagsanledninger sees også sølvbeslåtte knivsgreier i bunadsbelter og på annet stasplagg både i og utenfor Setesdal.

Nå er imidlertid Folke mest opptatt av sine munnharper. Her kreves nøyaktighet og ikke minst krav til gehør for vakre toner. Forover bøyd,i ført et velbrukt forkle av skinn kan han sitte timer etter timer og utføre en prosess etter et fast rituale. Varmen fra glørne speiler seg i ansiktssvetten hans, mens veltrente fingrer skaper et nytt emne som langt og lenger fremme skal bli et nytt eksklusivt musikalsk produkt. Han slår et par ganger på gaffelen. Justerer nennsomt og ofte. Nikker omsider og virker godt  fornøyd. Utav munnhulen omkranset av grånende skjeggstubber, siver ulike toner alt ettersom han berører produktet. I et usedvanlig velpolert vakkert skrin, kledd innvendig med dyp blå fløyel legges instrumentet. Fra bjørkeskogen der oppe i fjellbandet er knuten eller rotveksten hentet fra senvokste bjørkelegger. Med  tålmodighet og kyndige hender er råemnet bearbeidet og foredlet til det vakreste smykkeskrin, ja foredlet fra naturens råstoff til et utsøkt kunstverk, slik jeg oppfatter det. Munnharpespesialisten Folke Nesland er for lengst og i aller høyeste grad blitt et begrep også innen folkemusikkmiljøet.

 Fjellkaren og kunstneren inviterer på beksvart kaffe. Jeg skjærer grimaser. Da smiler han og gjør munnharpen klar og ren. Tørker den omhyggelig og legger den i skrinet. Det som engang var en utvekst på ei krokete fjellbjørk.

På spikerne over arbeidsbenken henger flere gule bestillingslapper. Han medgir å være på etterskudd, men for all del…Denne siste med blå fløyel skal til en liten by nord i Canada. I all beskjedenhet innrømmer han om forsendelser til både de nordiske land men også til land øst om Tigris. Bestillingsverk også innenlands selvfølgelig. Låseanordningen sjekkes og lukkes for siste gang. Det innebærer at nok et kunststykke er klarert og ferdig til å forlate Bykle og fjellhylla øverst i Setesdal.

Kommunens kulturprisvinner virker fornøyd. Det vil dessuten knapt overraske noen om ikke også Aust Agder fylkes kulturpris snart tilfaller husmannssønnen fra Nordbygdi, Viki og  Øvre Sarv.

Jeg klarer ikke å løsrive meg helt. For meg er Folke er et levende leksikon. Det kjennes flere ulike lukter nær smia, der vi sitter. Dette, sammen med musikalske innslag og litt steving gjør ufattelig godt i en lang og hengslete bygutt.

Han fortalte om tro og overtro og om tragiske hendelser , men også om glade øyeblikk i en ellers grå hverdag. Begge var vi enige om at også i glede kan en gråte.

TV-kjendis.

For noen måneder tilbake fikk hele Norge se og oppleve veidemannen i matprogrammet på TV 2. Det var tydelig å merke seg hans sentrale rolle rundt matgildebordet. Folkes hjemmebryggeri og produksjon av mjød ga nemlig  smattende lyder fra gane og strupe. Etter hvert munterhet og lattersalver også. Reprisen ble sett av hundrevis.

For meg fremstår Folke Nesland som en høyest oppegående og levende bauta, armert med visdom og klokskap.

 En allsidig kjernekar og en kunnskapsrik kunstner som besitter meget viten, om mangt.

Sommerfestene, regattadagene, flagg og faner. Tusenvis av sommermennesker, fønvind, bryggedans og murerpils.

Det var allmenn kjent at Johan Helmer hadde et vanvittig drag på damene. Spesielt sommergjestene. Vi andre sto tafatte og med lua i handa og ungguttedrømte. Det hersket ingen tvil, Johan Helmer hadde opparbeidet seg erfaring og ble av den grunn vår tildekte misunnelse og store forbilde.

Om vinteren leste han Cocktail og tok «fantegangen» på nattgammel Tjenna-is.

Blå blaser og grå gabardinbukse var sommerantrekket. Slipset fikk han knyttet sommeren-60 og knuten ble senere aldri åpnet. Fremgangsmåten for sine erobringer ville han aldri ut med, uansett smøring og sinnsstemning. Bruken av godlukt, tatt rett fra butikkhylla, Old Spice og 4711. Vi andre i venneflokken så på Johan Helmer som en good looking man, med talegaver i særklasse. Eget hus midt i gata, sin mor og  far hele sommeren på hytta i Kilsund, dype lenestoler, piano og vannklosett i samme etasje. Ferdigrøyk i mengder, Frisco, og en 14 fots Herva med 40 hk Johnson liggende på brygga. Nærmest som en penisforlenger å regne.

Johan Helmer var i våre øyne vellykket og kunne til tider minne om en avart av kombinasjonen Clark Gable, Fred Astaire og litt Rune Rudberg.

Gjennom glissent bjørkelauv under deler av bryggedansen kunne en se hvordan «hybelfantomet» svingte seg etter  populærmusikken. Inntaket av «sinnabrus» blandet Johan Helmer enten med aprikos eller nonneblod. Vi andre foretrakk Mario eller Cape Brandy, uvisst av hvilken grunn. Oppdaget Bernt Gjeruld at det bar galt av sted, tømte han flaskeforet i klosettpotta.

Slik forløp noen av sommerdagene seg på 60-tallet. Johan Helmer holdt åpent hus og gikk i samme habitten og samme slips, men med ny dame hver bidige helg. Besøkslisten i leiligheten eller nattklubben der i 2.etasje, var varierende av så vel fastboende som ferierende, men selvfølgelig også ei og annen jente fra Frøya Konfeksjon i Rughagen. Krystallselgeren på «15 øres basaren» var ustoppelig. Vi andre i vanlig positur, ydmyke og imponerte men med et ørlite håp festet i kroppen. Johan Helmer var kongen og lokalsamfunnets soleklare representant i juryen når Tvedestrandsprinsessen skulle kåres på Rådhustrappa. Knut Bjørnsen og Sommerfesten i Tvedestrand.

Trivsel skaper trivsel og uforsiktighet skaper barn. Tusenvis av fastboende og feststemte sommergjester i båter, på dansegulvet og langs bryggene. Fotballkampene i mygghola på Lyngmyr, turnoppvisning for ikke å glemme løpe – og svømmestafetten. Parader. Alt dette tar vi siden… Branntilløpet og full utrykning til Johan Helmers festlige omgivelser der på Tjennesletta, sparer vi også til en annen gang.

Nedre bydel, Oksefjorden og inntilliggende knatter og grønnmalte benker var publikumstrekkplaster som måtte oppleves og ble det, i aller høyeste grad også.

En kveld virket Johan Helmer noe sliten. Vi så han halvveis hengende over et «kveldsoffer» der han la kursen hjemover, opp trappene. Vi andre dro hjem hvert til vårt, noe slukøret og uskyldige som da vi kom. Ofte.

Neste dag var Johan Helmer igjen strålende opplagt og med et selvbilde av en annen verden. Mitt var smadret. Lite fungerte, i en forvokst kropp med store ører, høyt hårfeste og tendens til underbitthet. Johan Helmer derimot, forsynte seg av all honningen alene og gjennomførte den ene sommererobringen etter den andre.

Så kom vendepunktet!

Midt i mylderet av oppsatt hår, krølltangkrøller og Cardigarnsett i alle farger. I «uttapå» jakke med gul skjorte og svart skinn slips kom forløsningen.

Vil du danse ,Willy?.

Verden sto med ett, dønn stille. Til dags dato er jeg fortsatt usikker på om det var trommesoloene til Gunnar Wågestad eller min egen hjertebank jeg fornemmet. Det bruste i øregangene som en langt fremskredet tinitus.

 Vakker, slik bare åpenbaringene skal være, sto hun der og smilte. Og hvilken stemme…

I det øyeblikk jeg tok tak i pikekroppen og «stolpet» i veg , etter Red River Bands tolkninger av Bobby Darin, Emile Ford og «Send me the pillow» ,skimtet jeg Johan Helmers måpende ansikt i folkemengden. Det ble mange og tette danser den kvelden. Hun som hadde lært meg stegene var Bodil Birkeli, fra  utallige klassefester. Vegarheim og Staubø… Da min sjels diamant etter kveldens siste dans, ba meg følge henne hjem, var nedarvet redsel for mørket og angsten for lange strekninger i motbakke, som blåst…

Bak et steingjerde på myk skaubunn ble denne kvelden avsluttet. Den tynne blusa hennes var for ingenting å regne. Her trengtes ikke Argusøyne, kun fantasien.Dette var noe langt mer enn Flickan fra Backafall og hun i Havanna. Her var puppestell og utseende samt uskyld og vellukt som fikk noen av Johan Helmers erobringer til å se rett og slett uferdige ut.

Underlaget av stikker og strå samt en smygende usikkerhet forplantet seg i guttekroppen og lurte derfor poden for «desserten». Kvelden sett under ett og på tross av snubling rett foran målstreken, så følte jeg dog et gryende selvbilde. Johan Helmer var ikke lenger uslåelig. I mange år senere, ja helt til i våre dager gjenoppleves fornøyelighetene med og om Johan Helmers generøsitet og  kostelige væremåte.

Saken er nemlig den at vi har svært meget å takke han for.

Tilbake i lavlandet, våt i krøllene og sliten men stadig vekk med et humør som gjør enhver grå hverdag til de godeste øyeblikk.

Jeg har sagt det før og sier det igjen. Motbakker er og blir noe drit. Kroppen til den aldrende kommunearbeideren er ikke bygd for denslags jordiske kuperinger. Inntak av stekt flesk og annet pannefyll gir ballast med velvære. En ren nødvendighet selvsagt. Jeg trives i matfatet og rundt det. Derfor er det uflaks om jeg skulle daue ved brødboksen.

Rypejakta i år er historie. Kort, med innholdsrik som en novelle. Toppformen må holdes ved like. Jeg trener meg dog litt ned nå, vettu. Kveld etter kveld, med bikkja i bånd sliter  jeg gummisko på varm asfalt.

Tidligere var her ikke en bil å se, ikke et menneske heller ,etter kl.17, mens hundrevis av kråker i svermer fant nattkvisten før de i samlet flokk dro mot syd over Skagerrak. Da jeg passerte butikken til Inger oppdaget jeg «Soria Moria» slottet. Lys i store saler. Så jeg vakre kvinner, vin og søte frukter? Dit ville jeg. Dit mot lyset og tryggheten. Fra min gamle arbeidsplass flommet skinnet fra hundrevis av lysstoffrør. Jeg løftet blikket. Ante jeg Svein & Co sittende krumbøyd over sitt skrivebord fullt av reguleringsforslag, klagesaker og naboprotester. Som gullkalven lå bygningen der, mens jeg gikk og gikk. Min angst for den beksvarte natta, var som blåst. Noen ganger funderte jeg på om han hadde sovnet i kroken der oppe. Nå til dags er det ikke slik lenger. Rådmannen sørget for det. Nå karrer jeg meg hjemover i skinnet fra gatelysene.

Hjemme har jeg skuffen full av nedskrevne tanker og filosofiske betraktninger fra brente år i Tvedestrand. For få år tilbake opplevde vi en hel og kolsvart bydel. En bydel som i sin tid var som mammon å regne for hele Tvedestrand, der alt liv startet i vannet eller på bryggekanten. Vi husket nedfallet, rene spedalskheten, tannløst og betent. Diagnosen ble stilt. Politiske vedtak og enkeltpersoners pågangsmot og troen på framtiden har bidratt til dagens resultater. Visjoner, strategier.

Jeg glemmer forresten aldri galskapen og tanken på salg av strømaksjer. Tenk om deler av den slags gevinst skulle bidratt til realisering av Den flyvende hollender, flytebrygger, kanondrønn og scenetepper. Pengesluket Askeflu og Sandvika på Borøy.

Tilbake i sentrum og på mine kveldsvandringer langs riksvegen ved Tjenna snublet flere enn meg i rustflak og deler av utbrente eksospotter. Per Charles fikk trumfet igjennom «pukkelpister» eller fartsdempere på riksvegen eller «miljøgata» om du vil. Nå er disse tatt hånd om av vegstyresmakta. Nyrebeltene som enkelte Dypvågfolk og andre måtte ha for å forebygge innvendige løse organer er hengt på knaggen. Jeg har merket meg at nå kan Anton bruke pedalene og trø for fri flyt på nyinnkjøpte el.sykler. Besparende ja vel, men pass bare på at du ikke blir sår i fua da, når befaringene melder seg.

Ellers så er det meste på stell her øst i Agder. Politiske valglister kommer etter hvert. Det vil sikkert avstedkomme minner  fra fjorårets adferd  hva angår parti og person. Det kan bety at både «du og jeg og vi to» samt utallige andre med kurs for valgurnene vil huske med vemmelse håndteringen av en, for svært mange, rettskaffen familiefar.

 Det er blitt sagt at ingen ting vokser og gror av og i måneskinn. For noe tull, spør du meg. Utroskapen gjør…

Opptakten, slitet og hensikten på glatte brostein rundt brygga kuliminerte i høstens rypejakt i Setesdal.

Nordavind fra alle kanter, sludd og vannrett regn samt støkkjakt var noen av ingrediensene på fjellturen. Bålsjefen, sliten i alle bevegelige kroppsdeler. Dog var heldigvis hode og tanker klare og rene som rennende fjellvann.

Alt dette mens Arne Thorvald passet fremdriftsplanen på tiltaket «Tvedestrands fremtid» ved Mjåvann.

Vel hjemme fikk en overskrift i Marianne’s avis, Tvedestrandsposten, en Vesterkleiv gutt til å stønne.

KNUDSEN TIL MIN DØD.! Har du røyka Jan Dukene, var min første tanke. Tenke seg til at ordføreren i Tvedestrand så bombastisk vil gå for Knud K. til sin dødsdag. Du verden her kan bli mye underholdning både humoristiske og gravalvorligheter om politiske uttalelser både på min blogg, williwigwam og sosiale medier.

Og Jan Wilhelm fant åpenbart større glede og riktighet omkring Raet, steinrøysa på utsiden av Tromøya. Som den moromann han er, sank vel forslaget som en skiftenøkkel på dypt vann. Jeg tenkte med redsel og gru på hva Gustav og Axel ville sagt om sine sønners meninger.

Jeg har opplevd mange ordførere i Tvedestrand. Enkelte huskes for fremragende håndtering til Tvedestrands beste.

Andre igjen .osv….

Snart vil også dagens ordfører eller 7.-far på huset være historie. Arbeidet med Nye Veier skal du i alle fall ha.

Jeg er lite bereist kanskje, men føler allikevel rimelig grunn til å tro at «Bokmålets» far behørig har fått sitt navn hengende langs gater og streder, på torv og selvfølgelig skoler ,oppkalt etter seg, landet sett under ett. Vi har han på Kiwitomta i nikkel/alu./bronse. Hver gang jeg hviler legemet på benken føler jeg stikkende øyeepler i nakken.

Så kan det være godt å vite at Marianne og Tvedestrandsposten har beholdt navnet, på tross av Haugtussa eller Arne Garborg som startet trykksaken. Og takk for det.

Hvorfor jeg nevner Arendal i denne sammenheng? Jo, fordi her ser vi hvordan uheldigheter samt  «tub og tæring» utvanner Arendalsnavnet litt om litt. Skolen på Tyholmen er flyttet nordover mot Froland og har skiftet navn. Hvem  av elevene og i all anstendighetens navn går med Sam Eydes navn i brysthøyde på jakker og gensere bl.a til ære for kapasiteten og skipsredersønnen fra Malmbryggen?  

Arendals-uka eksisterer fortsatt, men faller litt hvert år. Snart gir den vel etter for vær og vind og karrig vekstforhold. Slik er det jo med tørrgraner også, vettu.

Når fylkene slås sammen kan det være nyttig at så mange som mulig og på en eller annen måte vil bære navnet, Arendal, i sin hverdag.

La nå heller ikke navnet ,Tvedestrand, bli som i eventyrene.

Det var en gang…..

Arendal er jo på god vei,allerede.

Det hersker liten tvil ! Danmark er og blir turistmagneten og det forlokkende land. Sørlendingene lovpriser ferjeoverfarten, mens rederne sur seg i tennene og teller klingende mynt i alle døgnets timer. Slik har det dog ikke alltid vært skal vi tro historikken. Gjestfriheten er ikke endret.

Før i verden, når sulten gnog i tarmtottene sto korn i sekk høyest i kurs. Nå er det imidlertid røde pølser, stekeflesk og flaskefor som fyller frysebokser og skap. Frykten for tollvesenet på hjemtur kan skremme vannet av folk flest og gjør det også.

Underlige gråsprengte menn kan vel finnes også i disse dager. Både på den ytterst nakne øy men selvfølgelig også i barskogs beltene. Den gang og nesten daglig kom han med fisk på døra i nabolaget. Dette var kjærkomne og høyst nødvendige inntekter for å leve til neste dag. Slik var det også i bratte og uvegsomme bosettinger i dalstrøka innafor.

Mange munner å mette. Oftest altfor mange. Karrig grunn ble bearbeidet til vekstjord for potet og korn. Flåtet i stekepanna etter stekt salt flesk ble smurt på brødskiva og var som det beste pålegg å regne. Når tarmene en sjelden gang fikk smaken av fløte eller nysilt melk gled alt meget lettere og dannet derfor aldri propper og hard mage i systemet.

Elskovstrangen den gang og nå var og er like, uansett boforhold og matinntak. Prevensjonstiltak eksisterte knapt, derfor tallrike ungeflokker. Fattigdom-krig og elendighet.

Joda, vi hadde og har en del til felles, vi og de gråsprengte. Å leve på brød av bark kunne naturlig nok avstedkomme barnegråt og forstoppelse. Dog kan en innbille seg at dette bakverket var forløperen til tannbørsten.

Historiene er mange og forteller om en nødvendig vandring over fjellet med skreppe og pågangsmot. Som oftest tomhendte tilbake, hvis de i det hele tatt returnerte.

I verseform fortelles det om en mann som visstnok skal ha rodd over Skagerrak til nabofolket i sør og returnert med korn i sekker, i ro- skjekte. Dette ble senere en nasjonal kulturskatt. Å ro i mer enn sytti nautiske  mil fra det glatte svaberg til langgrunne strender der sør må være et eventyr som Asbjørnsen & Mo  aldri fikk plass til i sine verker. Bare å gi seg i kast med bølger og vindkuler kunne i verste fall ha gjort dødelig skade. Svømmevest-kompass og prognosene fra Gislefoss eksisterte ikke den gang. Så kan en jo filosofere litt.

Tenk om roskjekta på sydlig kurs ble ført av strøm og vind østover mot Arendal og kanskje enda lenger? For alt hva jeg vet så kan han ha havnet i et stille bukt på Tromøya.  Å krysse værharde banker med liten båt full av kornsekker må ligge langt over mennesket tålegrense. Derimot er det fullt mulig  å ro innaskjærs langt mer behagelig fylt til esingen med nygrodde poteter og korn. Der, på Tromøya, kan han ha fått mat, divan og landligge. Kanskje og ikke utenkelig følte han etter hvert «gjestfrihet» i og på både kropp og sinn. En skal vel heller ikke utelukke at også han fikk smaken av sødmens beger.  At også han ble tiltrukket til ei elskerinne eller en god venn med midlertidig kjærlighet i skinnet fra Torungen fyr er ikke usannsynlig. Utroskap den gang som nå, men kanskje i mer beskjeden omfang, da. Slike eventyr er i grunnen gjennomførbare og menneskelig.

Når nye ansikter dukket opp i bygdebildet pirres nysgjerrigheten hos folk flest. Når en fremmed steg i land, maskulin, værbitt og krøllete kan en ikke utelukke at blodomløpet i kvinnekroppene økte i hastighet. Om han etterlot seg skyldfolk og menneskelig spor etter måneder i kirkesognet er neppe urimelig og muligens en naturlig konsekvens.

Om den» gråsprengte» måtte ty til hvite løgner ved hjemkomsten ville knapt forbause noen, men bør dog stå ubesvart. For alt jeg vet så kan det ha stått ei dame på bryggekanten men en lyslugg på armen og vinket adjø til stormelskeren.

Utroskap gir selv noen og enhver samvittighet svart som blomsterjord om en fossror Galtesund vestover eller stavrer seg hjem på kalosjer i nattemørket.

I min ungdomstid var Sandøya noe av det flotteste på jord og er det for så vidt fortsatt. Sol hele sommeren, vakreste natur med svaberg,salt sjø, dovne dønninger fra Skagerrak, gjestfrihet og utrolig mange tiltalende jenter. Dette og mye mer har opptatt meg og aldri avtatt. Jeg husker utmerket godt luktene nattestid av kaprifol og nattfiol når vi vandrer til eller fra lokalet. Selv om hukommelsen til tider svikter har jeg heldigvis ingen problemer med å erindre de solbrune leggene omgitt av blomstrende bomullskjoler. Appelsinhud og åreknuter hørte likesom ikke til i vår verden den gang. Og tro meg rett. Dersom ingen av sandøyjentene var i finne/se på Seilerhytta, ja da var skjekte turen hjemover Oksefjorden i sommernatten en nedtur for sinn og skinn. Heldigvis så skjedde det svært sjelden. Og da nattemørket omfavnet kveldslyset og dansegallaen på lokalet var til ende, ble enkelte av oss rodd Hagefjorden i lånt pram. Påhengsmotoren var unnfanget og i beskjeden grad kun tatt i bruk i Statene. På lokalet eller Kjennhaug om du vil, alkoholiserte mange  av oss, til mot. For meget av Marino og/ eller Brandy Spesial ødela gang på gang mulighetene. Derfor kjenner mange seg igjen på «ut og spy – inn og dans».

Det var kun tre måter å komme innover på. Vente på bussen – ta beina fatt eller så nitrødde vi innover på lånte sykler, uten lys og hjelm.

Begjær og kjærlighet kan dog være sammenfallende men har lurt mange, og gjør det sikkert fortsatt. Lysten var nok tilstede men akten lot vente på seg, lenge. For min egen del legger jeg litt av skylden på de velbrukte kjøkkendivanene, oppbygd av og på rustne spiralfjærer. En ørliten bevegelse sideveis, opp eller ned, eller uansett, så frembrakte disse fjærene noen forferdelige og lite gunstige lyder i en keitete fastlandspode. Husfarens forsering ned loftstrappa var et bombesikkert prevensjonsmiddel der ute i havgapet. Høy og halm stakk og klødde og var også kun til pest og plage.

Men slik har det ikke alltid vært. Noen ble kanskje til og med unnfanget på en slik forløper til kondomet.

Om dette skjedde Tove Strandene vites ikke og er egentlig uinteressant også. Derimot er det skråsikkert at hun ble den siste av øyas befolkning som kom til verden bak ei tyllgardin,i skinnet fra parafinlampa og med kyndig hjelp av jordmora ved barselsenga. Når veene red morskroppene var det ikke sjelden at jordmora fossrodde med veska på tofta og med  håp om å nå fram i tide. Denne gangen med Tove ,var der stålis i en endeløs horisont. Derfor kom jordmora denne dagen og i et nødvendig oppdrag til Hella, på sparkstøtting.

Fra den dag har nyfødte barn på øya kommet til denne verden i helt andre omgivelser.

Tove Strandene’s alder er ubestemmelig og la det derfor forbli så. Hun kan se tilbake på regn – og solskinnsdager med sin Halvor. Om han, Halvor altså, merket ulydene fra kjøkkendivanen eller ignorerte svigerfarens skremselsforsøk i loftstrappa vites ikke,og angår oss ikke heller. En ting er ganske klart. Hun ble selv gravid og nedkom tre ganger. Alle gangene på rene og hvite laken og i lys fra strømnett, langt fra Vestre Sandøya.

Hun må da være en del av øyas mangfold? Dessuten, og uten selv og ville det, er hun en epoke-avslutter, slik jeg ser det. På peishylla ligger nemlig saksa som klipte navlestrengen denne iskalde vinterdagen på Hella. Et redskap og et minne som hun fikk i etterkant og som naturlig tilfalt henne.

Så kan en undre seg på hvorfor i all verden det var så mange vakre mennesker på denne øya på sørlandskysten. Innavl over tid var og er manges oppfatning. Å finne kjærligheten på fastlandet var tabu og ble visstnok i flere tiår avstedkommet med represalier og derfor aldri akseptert.

For meg er Tove en kjendis på begge sider av Snaresundsbroa. Adressen hennes er klinkende klar:  » Der hvor Skagerraks bølger møter vakker og storslått innlandsnatur,4916 Borøy»

Årets rypejakt starter egentlig samme dag som den forrige slutter.

Uker med fysisk opptrening og kroppslig vedlikehold samt diskusjoner og undring om vær og vind i klekketiden, lemenår, predatorer, men også om bikkjer som går utav hånd, er samtaleemner i sommermånedene. Noen haglskudd på banen for å kontrollere foran hold, kinnkontakt og avstandsvurdering, kan være nyttig og lurt. Forebredelsene i lavlandet er unnagjort. Nå venter grusveg og «vaskebrett». Og der ligger Tjønna, blank, mørk og flat som ei sponplate.

Prammen eller «flatbunningen» hadde visstnok lagt tørr siden ei sen julihelg med telting, bål og «oterfiske». Tjuvlånt fortalte grunneieren i ettertid.

Jeg lastet om bord og oppdaget sprekker mellom et par bordganger. Vannet steg til over tiljene og jeg øste i angst og beven. Å gå til bunns på et fjellvann hadde mange gjort før meg. Skremmende avisoverskrifter, hvert eneste år. Jeg fossrodde, øste og hang på årene. Hvite knoker. Toskeskap. Naturen skal ingen spøke med,den tar liv uansett alder. Flest hankjønn. Bikkja hoppet i land og jeg vasset de siste meterne og bant farkosten til nærmeste bjørkebusk. Sliten, svett og iskald.

Min hårreisende og totalt dumdristige håndtering var der og da mangel på klokskap. Å være et forbilde for sønn og datter fikk en stygg ripe hva angikk formaninger og gode råd. Enkelte ganger er det best å holde kjeft. Det du ikke vet har du jo heller ikke vondt av, heter det i mange sammenhenger.

Så brant det igjen i den gamle jøtulen. Vindu og dør på vidt gap. Ut med innestengt luft og lukt siden senhøstes i fjor. Varmen spredte seg fort i bua, eimen av bjørk og senvokst furu likeså. Det meste var på plass ,whiskey flaska også. Smøret freste i panna. Bare lukta gjorde at jeg en stakket stund fortrengte frykten for mørket og ensomheten. Etter hvert,både mett og sigen. Engelsksetteren la underlinjen på bordkanten og fikk sitt. Vidar Theisen prediket om været neste dag, mens jeg blandet en pjolter av rennende fjellvann. Nok en dag var snart til ende. Jeg kjente på tarmtrykket. På dass i bekmørket ville jeg nødig. Her var det langt til gatelys og utelamper. Her hos meg eksisterte ikke  blåtimen eller andre fargerike øyeblikk. Tusser og troll. Jeg blandet en ny pjolter, med mindre vann denne gang. Rett og slett en angstfordriver. Behovet meldte seg. Turen mot dasslokket, gjorde meg skjelven, enda mer pysete og skrekkslagen. Da flaggermusa møtte lysstrålen fra lykta var jeg nær ved å fylle «kronemakkoen». Turen tilbake i bua kan jeg knapt erindre. Låste og snart sovnet jeg med bikkja sammenkrøllet i sengebeina.

Min sjels diamant…

Jeg tente et nytt stearinlys, satte det i vinduskarmen og oppdaget flammen som beveget seg med hjelp fra vindustrekken. Lenge stirret jeg på lysstumpen som ble stadig mindre. Hørte jeg tassende barbente føtter på tramsteinen? Jeg rullet meg inn i ullteppe og vendte ansiktet mot den gamle tømmerveggen. På ny tassende føtter. Jeg skottet forsiktig over skulderen. Det var da jeg oppdaget Huldra. Kvinnen som Asbjørnsen og Moe aldri fikk i tale på sine vandringer over fjell og vidde. Ei eller fikk de to oppleve et slikt eventyrlig selskap. Flottere skapning fantes ikke. Med ryggen til, halv naken, hofte svingende og gyldenfarget over hele seg, beveget hun kroppen etter trekken i sprossevinduet. Ut av den lille flammen på talglyset så jeg en fullkommenhet, bevege seg i takt med natte vinden og lyden fra rennende vann i bekken. Naturens eget orkester. Jeg nistirret og fantaserte på gutters vis. Rypejegeren fra Sørlandet var bergtatt.

Vis meg rypejaktens spenning og finurlige finesser, så skal jeg gi deg øyeblikksopplevelsr som føles evige. Hun tok plass på krakken under vinduet mens jeg serverte frokost av frukt, masse frukt og vin. Hennes kroppslukt svevde i bua som honning og rigabalsam ispedd litt duft av lakris også. Jeg var privilegert.

På tidligere jakt etter fjellfuglen har motbakkene opp i terrenget vært et rent blodslit. I dag merket jeg verken tung pust eller kramper i bein og armer.

Hun først, lettbent og kledd i kappe av skinn. Jeg bak i fjellstøvler og regntøy. Himmelen var blå, slik den er i fjellet på solrike septemberdager. Ved en slidrebekk gjorde vi en kort pause. Jeg hilste henne med en halv øl. Hun takket nei, lesket seg i bekken og påpekte at hvis jeg var så dum å drasse den slags inn i fjellet fikk jeg drikke den selv. For henne var det rent vann som slukket hennes tørste strupe. Hvite lette skyer som myrull fløt over oss der oppe og en og annen makrellsky også. Det lovet godt for neste dag.

Vi hørte dumpe smell langt borte. Jegere i samme ærend, men langt ifra samme selskap, tenkte jeg, fornøyd. Arkitekt Nappe, ble med ett lang i ryggen, dempet farten over ei myr for så å stivne, pekende mot et bjørkekjerr. Og der gikk jeg leiende, fnisete og proppfull av indre spenning. En rypestegg ga høylydt uttrykk for hva han mente om fjellets inntrengere og uroen i matfatet. Beruset som jeg var av kvinnelig nærhet registrerte jeg knapt rypehøna og hennes kyllinger idet de lettet og øyeblikk senere omfavnet fjellet lenger fremme. I mot hellingen fant de på nytt skjul blant blåvier og høstfarget småbjørk. Kvinnen ved min side hadde  allerede fått formaninger om bevegelsen i børsa. Da rypekullet lettet så jeg hun avførte et skudd, men hørte ikke smellet. Slik skjedde flere ganger den dagen. Ettermiddagen ble til kveld og innholdet i sekken bar bud om fantastiske jaktsituasjoner, der Nappe måtte ta sin del av.

Vel tilbake i bua mens ovnen skapte  romtemperatur glemte jeg dagens naturopplevelse. Ikke så merkelig når et høyst  levende kunstverk eller eventyr om du vil,står foran meg med sine former og attributter klar til å innfri avtalen, evige øyeblikks opplevelser. Hennes ansikt var dessuten slik alle rypejegere og andre som ferdes i fjellheimen innerst inne drømmer om, men ytterst sjelden opplever. Hennes leende og naturlige stemme. Små bryster som dog fylte en håndfull. Denne skapningen hadde sågu ingen hale ,nei. På ullteppe ga hun meg en leksjon i elskovens nytelse. Og jeg som trodde at lykken var synet av en unghund i stand for første gang. Heldigvis fikk jeg takket henne for livet og vårt korte møte, før jeg fulgte hennes svevende fremkommelighet fra tramsteinen, idet hun løp over ei blautmyr og forsvant inn i gråberget under fossen, lenger fremme.

I ettertid har jeg jaktet med andre flotte kvinner og derfor opplevd utallige og minnerike stunder både i rypefjellet og strandkanten. Ofte har jeg invitert henne til nye utflukter, men aldri oppnådd tilstrekkelig respons. Dog lever jeg i håpet og troen om at hennes lyst er tilstede, men at tidspunktet passer dårlig.

Hver eneste høst bekler hundretusen rypehunder og jegere fjellet. At brorparten har fantasert om naturopplevelser med Huldra er langt fra merkelig. Denne gang kom hun til meg, Neste gang, er det kanskje du hun vil møte.

Jeg hører stønning og gummistøvler som romestrerer utenfor. Opp går budøra og der står Affen spørrende» Har du vært på fylla, Willy, eller har du hatt damebesøk i natt? Du er jo svett i krøllene og rød i øynene som en smålandskanin».