Når også jeg oppretter blogg, er det på ingen måte for å tjene penger. Det begrunner jeg med at jeg har ingenting å selge og at min figur og kroppsbygning neppe egner seg som salgsvare.

Jeg er Vesterkleivgutt med oppvekst i «fillehuset» ved Kirketomta.

Jeg har opplevd meget både til vanns, til lands og ikke minst i lufta.

Noen av øyeblikkene er glemt og noen er fortrengt. Imidlertid sitter jeg tilbake med drøssevis av hendelser om folk og dyr i Stranna.

Jeg starter i nuet og beveger meg forsiktig inn i fortiden.

Noen dager før grunnlovsdagen oversendte jeg et leserinnlegg til lokalavisa, noe jeg for øvrig, og sporadisk,har gjort siden mange år tilbake. Dessverre fikk heller ikke dette innlegget spalteplass. Derfor kan det være greit å starte bloggen, nettopp, her med å gjengi mine tanker på turen rundt brygga.

KJENNESLETTA PÅ GODT OG VONDT.

Topp idrettsutøvere har også treningsopphold og ferie av kort varighet. Det må være slik,for ingen ønsker å kjenne blodsmaken og stive melkesyrelegger i motbakker eller kollaps i siste sving. Sånn er det til en viss grad med oss rypejegere også.

Når mai og vårsødmen inntar sansene kvikner jeg til igjen. De fleste gjør vel det. Årets første bryggesleng er nær forestående og dermed oppladningen til høstens rypejakt. Det er nemlig denne brutale, men høyst nødvendige bevegelsen på gatesteinene som er opptakten til naturopplevelsen.

Benken på «Poltomta» gir meg håpet og troen som så mange ganger før. Jeg strammer borelåsene og kommer i hug utallige selvopplevde hendelser og inntrykk fra byens gater og streder. Også Morten Løvdal’s bilder setter meg i forbindelse med fortiden.

Ta nå far til Alfemann og Henning, Sigurd Olsen. Alltid velkledd og med slips bak disk.

De kom «å-va-te» med Vålandsruta, Simonstadruta eller Vegårsheibilen, ja, Langangsruta også. Mest på fredagene. trekkplasteret var Sigurds velsmakende middagspølser, fleske pølse og andre godbiter fra gris og ku. Salte syltelabber også. Alltid innpakket i brunt papir.

Fagerheims kafe eller «Imma» huskes selvfølgelig. Gustavsen med drosjebilen også. «Kommandoplass» for Lorang Hoel i forbindelse med drapet på Gjeruld Bakke. Vi som deltok i leteaksjonen ettermelkespannet fikk bespisning der. To munker til hver, med eller uten melis.

Jeg skuer mot Bonzo og minnes årene på Arnold Jorkjenn’s tid. Kinobildene av Birgitte Bardot, Anita Ekberg og Sofia Loren trakk oss guttetapper til monterne som flua og papiret. At eldre årganger kastet stjålne blikk mot de samme fristelsene var tydelig å registrere når tippelappen skulle leveres. Bonzo var nemlig byens første tippekommisjonær. Testosteron, et fremmed ord på den tid, romestrerte antagelig i guttekroppene også da. Den gang het det muligens pirring eller lengsel etter noe spennende som ville komme. Debuttanker kanskje? Hver tirsdag kom «Kino Leif» med nye bilder. I dag frister Bonzo med fersk loff, horn og rundstykker.

Da jeg legger bokhandelen bak meg tanker jeg på visergutt tiden hos Axel, far til Per Martin og Jan Wilhelm. Butikkeieren kunne nemlig putte  sitt eget øre inn i øret.

Også jeg fikk føle mobbing i oppvekstårene. Ikke så rart kanskje. Butikkene langs Kjennsletta ble derfor mange ganger mitt gjemmested da jeg oppdaget plageåndene på møtende kurs lenger nedi gata. senere kom selvtilliten og med den et greit ordforråd og en brukbar uttrykksmåte. Da avtok mobbingen og alt ble meget bedre.

Jeg legger Kjennsletta bak meg og gir meg Holgata i vold. Ved Rådhuset og «gytebekken» delvis under og langs storstua,minnes jeg råtne bunnsviller, året 1977, og Rådhusets venner. Representanter fra en utvandret slekt nå boende i Texas skal visstnok ha planer om tilstedeværelse under åpningen av bro og park. En million dollar burde vært tilskuddet/gaven i tiltaket, spør noen meg. De har sikkert penger på bok over there. Anleggsprisen som ble presentert for politikerne holder neppe mål. Her trengs dollar eller euro for at kabalen skal gå opp.

Jeg grøsser ved tanken og stodrer meg videre. Nyvei, på benken der Olaf Werner hadde pølseboden kvitter jeg meg med hoste-kulene. Hvilepulsen derimot, fikk jeg først tilbake dagen etter. Gatelegemet oppover Solveien er som å kjøre langs Nisservann i vårløysingen. Steinmuren til Christinn derimot, er et kunstverk/håndverk i særklasse. Da jeg passerer inngangsdøra der Martin Krogsgård engang bodde, føler jeg «stayerevne» men er livredd for å snuble før målstreken. Jeg kantrer inn i bilen og snakker usammenhengende og høyt til meg selv: Nå skal det bli godt med en såpevask og en kald bayer eller tre, Willy.

Akkurat der og da utnevner jeg meg selv til bålsjef i fjellbandet. Det er likesom behageligere det.