Også jeg har merket meg at ulike blogger omhandler ulike temaer. Det være seg innenfor mat, manikyre, jålesaker og skjønnhetspleie. Litt om helsetilstander og ikke minst sportsprestasjoner også. Reiser over landegrenser. Til glede og kanskje til nytte for mange. Enkelte av bloggene gir meg assosiasjoner. Gode råd kan være dyre.

For min del handler Williwigwam i alt vesentlig om opplevelser relatert til natur.

Jeg dauer knapt ved brødboksen eller steikepanna. Vasker meg daglig i armhuler og ellers med såpe fra First Price. Fortsatt lever jeg uten kjøpetenner.

Jeg kan skilte med gull og kretsmestertittel i kule fra Lyngmyrlekene i 1960. Ikke særlig langt, men dog.

En svømme knapp har jeg også. Riktignok fant jeg den ved en ren tilfeldighet i trappa opp fra Badehuset. Å skryte på seg 50 meter bryst kan jeg derfor ikke. I vassing derimot er jeg uslåelig, så langt.

Jeg har også merket meg bloggene om forstoppelse, kviser samt kjerringråd om håravfall og tidlig «måne». Avføringen er så langt perfekt i form og farge. Kvisene forsvant med puberteten og skallen barberer jeg til svoren, selv.

Dette innlegget forteller om noe helt annet. Nemlig litt om hundehold og jakten på heder og ære. I dette ligger drømmen om nasjonalsang og flagget til topps.

Tenk at jeg har «brent» 40 år i år siden mitt første og eneste møte med «Fuglehundsporten Rupholding» og Norsk Derby. Der oppe,under Snøhetta skulle vi spise «kirsebær med hele landets store gutter». Her møtes alle 1. premie unghunder fra det ganske land. Hundrevis. Om noen uker er de samme terrengene, som da, besatt av forventningsfulle eiere/førere. Begge kjønn. En og annen «verdensmester» også.

Nå kan ikke landets største mønstring av unghunder på ingen måte sammenlignes med noe annet europeisk arrangement hva angår Tv- underholdning og/eller tilskuer- popularitet, men du verden så spennende for dem det gjelder.

Hunder dressert på og med tamfugl og moderne hjelpemidler.

Spisse sko, fysisk rundjuling ,grisejager og strøm får vi håpe hører fortiden til. Tjuvtrening derimot, går aldri ut på dato.

Med barnepass til Cili, ga vi oss Gudbrandsdalen i vold. Min kone, bikkja og meg selv. Nyforelsket igjen. Ikke særlig merkelig det ,når jeg daglig levde ,og nå igjen på tur, sammen med vakreste Risørjente ever.

NORSK DERBY 1978,-slik jeg husker det…

41 hunder hadde greid kvalifiseringskravet. Ny runde på lørdagen. 20 hunder på hvert parti. Ett i Hjerkinn Nord med Arne Gran og Kjell I. Andresen som dommere. På det andre partiet, mitt parti, i Kolla dømte Bjørn Wegge og Henning Brinkmann.

Allerede i 1.slipp: Olav Schjetne og es Myrteigens Roi, tung og indisponert, virket utkjørt. Dernest T. Hammervold og es Myrteigens Gyri, full fres mot es Zita til Storø. Hang med så vidt. Es Carter og Per Arne Watle forlot partiet, til tross for stand og reis. Roar Ødegård med pointeren Jamtens Viva, gikk som ild og varme, mot pointer Witt av Nærsnes til Lorenz Risan. Selv gikk jeg og ventet på Cassi av Gimlevang til Olav Åsen. Stort gående. Gikk tilslutt videre på søket. Denne hadde jeg sett flere ganger på Hovden, tricolor tispe etter Siggen Messel’s Trym II og Jossa til Olav Saaghus. Så var det pointer Black Silva til Høiland fra Notodden. Silva begynte noe puslete men fikk tilslutt to fuglearbeider og ble med videre.Es Steinheimens Scott IV og Wrold  Espestøyl. Noe indisponert, men fikk to fuglearbeid også han og dermed finaleplass. Begge pointerne til Jan Hagalia gikk ut. Es Sørheias Prikk til Tore Åsen gikk ut, uten at jeg kan erindre hvorfor.

Siste ekvipasjer denne lørdagen ble es Tiurhaugens Pamina og Helge Amundsen mot es Sørheias Pols og meg selv. Dagens siste slipp utbasunerte dommerne. To kanskje tre minutter av slipptiden fikk Pols stand langt ute til høyre. Reiste stort rypekull og fullstendig i ro. Kobling og Nils Åge Brekke oppdrettet var i finalen.

Søndag 24.september 1978. FINALEDAGEN.

Snø og tåke

Nystuguhø. Dommere: Kåre Berntsen og Arne Holden.

1.slipp;es Simba til H.Benestad mot es Knallbekkens Kalle til Johan B. Steen. Fugl i slippet. Begge uhemmet etter, dog ikke registrert av dommerne.

2.slipp;es Østvangens Ami II til K.K.Elde mot pointeren Vierkullens Troll til Trond Olsen.

3.slipp;P Grundigs Mac Cloud til B. Ording mot es Zita til Storø. Pointeren måtte forlate oss der og da mens Zita hang med.

4.slipp;Steinheimens Scott IV og Wrold Espestøyl mot pointeren til Torgeir Aarak.

5.slipp;Cassi av Gimlevang til Olav Åsen mot Sørheias Pols og meg selv. Jeg fryktet naturlig nok det verste fra setesdølen.

6.slipp;Pointer Black Silva til Høyland mot Breton Laika til Einar Apeland.

7.slipp;Pointer Jamtens Viva til Roar Ødegård mot es Lady Bird til Fredrik Aalerud.

MATPAUSE:

Nervene og spenningsnivået blant førerne var høyt ,mens matlysten var svært laber. Lite og ingenting ble sagt, vi ventet på dommernes nedskrevne inntrykk.

Oppstart igjen.

Pointeren til Aarak misbrukte sjansene og var ute. Bretonen til Einar Apeland ble for puslete i dette selskap og måtte forlate oss. Den helsorte pointeren Black Silva ble hengende etter med et skadet frambein. Es Simba til H. Benestad nektet å reise. Kroken på døra. Så måtte forsyne meg Cassi til Olav Åsen, Jamtens Viva og Steinheimens Scott IV også forlate selskapet uten å komme i fugl.

Så var det Sørheias Pols og min tur. To ganger i fugl. Stand. Den ene gangen snublende. Resultat et ble børste pipa full av snø. Mens adredalinen «fosskokte» i skallen hørte jeg en velkjent kvinnerøst blant tilskuerne rope «Skyt da mann, men nei…Heldigvis fikk jeg muligheten litt senere. Da smalt det, i allefall, uten snø i» hammerlessen». Es Østvangens Ami vant-Es Lady Bird nr. 2- P Vierkrullens Troll nr.3- Es Sørheias Pols nr.4- Es Zita nr.5-Es Knallbekkens Kalle nr.6.

Slik opplevde jeg i grove trekk Kongsvolldeltagelsen  og mangfoldet  der oppe langs Kongeveien.

Om ikke altfor mange uker samles fuglehundfolket,som nevnt, til ny dyst i de samme terrengene. Da er det nemlig Norsk Derby 2018 som gjelder.

Godt er det å vite at i år er det Ingrid Margrethe Bjåen som skal håndtere arrangementet å lede begivenheten på Kongsvoll. Jeg kjenner litt til hennes vesen, væremåte og kapasitet. Feilfri spør noen meg. Kom dere i hakk, vinn billetten og kom dere av sted. Hun vil nemlig alle vel…

Men først er det årets reinsdyrjakt i eget terreng som opptar hennes sinn og befriende tanker.

Jeg hadde røkt i smug lenge, litt «på bommen» kanskje men også kjøpt av egen tjente midler. Dasspapir og tørt eikeløv ble også prøvd, men innhaleringen gav mageplager og ofte oppkast. Eventyrblandingen til Asbjørnsen samt Plaza og Long Fellow ble en mykere og langt mer behagelig giftinntak.

En vanlig dag på en jakttur i Vestheiene bråvåknet jeg,så meg i speilet på dass, og skjønte straks at hvis du ikke slutter å røyke nå så stryker du med.

Jeg har siden den dag, vært fri for suget og magedraget. Verken nattsøvnen eller humøret har aldri senere skapt problemer.

Senere tenkte jeg at fedmen skulle knekkes like lett. Spesielt etter at min fastlege den gang, nå avdøde lekekompis på Vesterkleiv,Per Ola Walle i klinkende klar tale sa: «Willy ,du er for feit». Jeg har prøvd mye, men er fortsatt innfeit og framtung

Batterier på badevekta er skiftet men pila må være rustet, den rikker seg nemlig ikke.

En tankevekker og trøst fikk jeg imidlertid av Ingrid Espelid Hovig på en arkitektjobb og innvielse i kystsonen. Jeg glemmer det aldri da hun ordrett kom med følgende trøstens ord: «Ta det med ro, Willy og spis bløtkake du. Blir ikke overvektig av den bakelsen, serru» Jeg må imidlertid legge til at hun nevnte aldri noe om inntaksmengden. I dag er jeg feitere enn noen gang. I alle fall virker det sånn for lårene går jo rett i skoa. Men så er det dette med skam-/og næringsvett da. Jeg føler på kroppen begge deler.

Ergometersykkelen står i stua. Noen kilometer dann og vann. Den form for formoppbygging er drit kjedelig. Svømme skal visstnok være muskeloppbyggende og delvis avfettende. Jeg har jo knapt vært i vannet siden konfirmasjonsalderen ,så kommer jeg ut på dypt vann er jeg redd jeg kan gå til bunns som en skiftenøkkel.

Nå er Fagerhei blitt mitt  nye mål og trekkplaster, Brostein og bryggesleng er avlegs. Gulrota er boka på utfartsstedet og toppen. Forhåpentligvis vinner i loddtrekningen basert på fremmøte og navnetrekk når den tid kommer.

Min debuttur mot nevnte mål endte imidlertid i villfarelse og bortkommenhet. Det var først da jeg oppdaget tramsteinen til Jens Hagane, på grensa mot Risør, at jeg forsto at selv grusveger med statstilskudd kan forville deg, men har dog en ende. Turen etter ble jeg trangere i skrittlengden og endret samtidig bevegelsesmønsteret. Boka på toppen fant jeg glatt.

Hensikten med blodslitet har vært og er kroppslig fremgang, med «stål i ben og armer» samt reduksjon av fettmengde.

Folk av begge kjønn og omtrent alle aldre har utsiktspunktet her øst for byen som møtested, delvis på gjengrodde steinkleiver, stier med barnålsunderlag og på grusveg med bom.

Oddvar Pedersen ,en gammel fotballback, smatt elegant forbi uten svettekrøller og med protese kne. Uanfektet som om han løp sjarmøretappen i Holmenkollstafetten.

Ingeborg Ann tok meg igjen mens jeg var på utoverpust. Hun gjorde riktignok en svett og rødkinnet stopp, men fant ingen glede og underholdning i den gamle kommunearbeideren på rågummisko og hastet videre. En spenstig kropp i overgangsalderen som hastig la bak seg den steinete bakken sammen med to gamle skolevenner.

Det aller siste jeg så var knallharde fuballer og lårmuskler uten appelsinhud idet de forsvant blant et tettvokst plantefelt og blåbærlyng.

Jeg nådde omsider boka, varden og toppen. Jentene var søkk borte.

Jeg satt lenge i egne tanker,  Tankefull og alene, men ikke ensom.  Gamle svensktopplåter fra studietiden skapte nostalgiske minner. En stakket stund rant det meg i hug hvorfor Astrid Lindgren aldri fikk Nobels litteraturpris. Langt der ute stampet en tankbåt vesterut i grov sjø. Knuttas regattavise og turen til Åmli var bankers. Disse kunne jeg utenat.

Det knakk kvister i krattskogen. Ut i åpent lende kommer Bjarne, en veltrent totning. Skriver i boka, hilser til lua og er få øyeblikk senere oppslukt av lauvrik vegetasjon. Sekunder senere ankommer Rolf, krom bøyd, strekker og tøyer. Han glemmer boka og er kun fokusert på Bjarne som ligger minuttet foran. Pass på helsa, Rolf roper jeg og registrerer at han er tynn som et brøytestikk. Jeg passerer Mortenskjær i god stil, men på blytunge beinpiper.

I bilen på hjemveg lever jeg i håpet om at denne kveldsturen vil gi positivt utslag på badevekta. Jeg dusjer i neven, kontrollerer eventuell flåttangrep og stiger på vekta. 136 kilo igjen. Pila står bom fast. Må være full av rust tenkte jeg og kjøpte ny dagen etter. 136 kilo også da. Det var da jeg konkluderte med at det er langt lettere å slutte å røyke framfor å redusere på kneip, søtsaker og brun saus.

En årelang tradisjon blant ungdom i Tvedestrand er å bivåne soloppgangen i Skagerrak,1. påskedag. Heståsen og Fagerhei. Varm kakao, nistepakke og kanskje ei wienerpølse på bålet .Jeg var noe  stiv i beina etter gårsdagen ,men noenlunde klar for å nå toppen i tuss mørket. Ved fjellets fot møtte jeg en «huleboer» på hjemveg. Der og da kjenner jeg smerten fra ei flat hand mot en øm skulder. Ren luft ble forvandlet til et illeluktende hvitløks-inferno, og en ånde som kunne minne om lukten av et revehi.

Willy,i da te mårran va e sikkæ på å daue! Innvollene brant opp.» Kniggsure» oppstøt og full fyr i inntakskanalen. Da jeg våknet var puta og lakenposen brunsvidd.» Det var da jeg forsto at han hadde vært på påsketur i guds frie natur, med ryggsekken full av heimbrent . I min verden fikk du sjelden og aldri halsbrann og brent sengetøy av sitronbrus, kakao eller lettmelk.

Min venn,Tove Marie.

Kvalitetskvinnen, Tove Marie Langenes.

En usedvanlig fargerik skikkelse.

Et midtpunkt og støttespiller som jeg kun fikk oppleve å kjenne i kun fire år.

En spennende og utrolig vakker kvinne .

Arbeidsom og vennlig.

Eiegod og aldri ondsinnet.

Intelligent,kunnskapsrik og usedvanlig kreativ.

Med sin adferd og væremåte ble hun oppriktig elsket og derfor satt umåtelig pris på, av alle.

Å føre i pennen øyeblikkenes hendelser og mitt inntrykk av henne er egentlig såre enkelt. For meg var hun nemlig som et kostbart maleri, nærmest som en kunstskatt å regne. Rammen rundt var vennekretsen , en elsket familie og alt hun foretok seg.

Tove Marie satte tydelige merker etter seg.

Gikk ikke i andres fotspor. Også av den grunn, var hun alltid foran.

Da jeg besøkte henne ved sykesengen, grep hun min hånd og holdt den hardt, lenge. Smilte gjorde hun også. Smilte, som bare Tove Marie kunne.

Vi tok farvel og klemtes. Jeg var viss på at hun kjente meg.

På hjemveg til Tvedestrand gråt jeg lenge og stille.

Lauvbærkranser  og gullpokaler tildeles kun enere og soleklare vinnere. For meg sto Tove Marie øverst på pallen, gang etter gang. I mitt sinn og tanker var og ble hun et unikum.

La meg få uttrykke glede med Tove Marie’s minne, så får andre lyse fred.

Regattahelgen 2018 er historie. Det samme er også alle tidligere båtsporthelger i Tvedestrand.

Arthur Kretz – Edit Hallberg – Elling Jorkjenn. Svensken Bergmann med co-driver Ole Edvard Pedersen. Første vinner av Skagerrak Across.

Tusenvis av skuelystne. Bryggepiren på Labakken tålte ikke «Kjøttmengden». 23 forsvant både for – og baklengs ut i Oksefjorden. Dyvåte men uten skader.

Verre gikk det med Helge Nilsen som i startområdet i steinrøysa på Tangen fikk en ladning svartkrutt fra startkanonen rett i skinnleggen. Hodestups til sykehuset i Arendal. Alt ordnet seg. Senere spilte han god fotball uten at det plaget han i særlig grad.

Alex Larsen snekret gjerde langs bryggekanten. Vi var flere unggutter som hentet bjørkeløv på Bjønnvikhalsen og i Seiura. Gratisbillett. Vi må dog registrere at den lauvpyntede bryggedansen er utgått på dato.

Tivoliet var trekkplasteret som kom tidlig i uken. Lodder og musikk fra grammofon hver kveld. Noen vant andre tapte, slik er det jo. På øverste hylle var puffene i fargerikt skinn populære. Det var også prydgjenstanden i gips av en jente modellert i form og farge med bastskjørt, fra et land langt syd for ekvator. På nederste hylle la trøstepremiene i form av rent juggel og polkagriser.

Karikaturtegneren med kullstiften var stamgjest og alltid til stede. Ambulerte for øvrig mellom alle sørlandsbyene og hentet inntekter på den måten.

Kristian Olsen hadde både Frydenlund og Schous i hyllene. Noen fant glede i 60% blandet med nonneblod, mens andre igjen følte mest velbehag med heimbrent og solo. 

Det meste lå nå til rette for en båthelg hvor  vi unggutter var midt i begivenhetens sentrum.

I ukevis hadde vi snakket om og ventet på sommergjestene og regattahelgen.

Noen ganske få kom med kystbåten i stampesjø eller stille. Jernbanen og buss fra Vegårshei var også benyttet. Dog kom de fleste på sørlandske hovedveg, forbi Sauvika over Steabrua. På torvet i Tvedestrand på Heglands trapp satt vi og ventet, med falkeblikk eller fish eye om du vil. Alle måtte passere der enten de skulle til Flosta eller Gjeving og øyene i havgapet.

Jentene vi omgikk med hele året var alltid i tankene og  ble aldri glemt. Det var jo ingen grunn til det heller. Gørrfine. Tupert hår, men også krøller og pannelugg. For meg er og blir mange like vakre som ukebladmodeller og drømmekvinner direkte fra Beverly Hills,den dag i dag. Tatoveringer så vi en sjelden gang på overarmen til en uteseiler.

Tusenvis av skuelystne og frigjorte tilreisende fant glede i oppholdet. Elskovhungrige teltliggere av begge kjønn. Hageflekker, kvisete rumpeballer, åpenlyst og uten sjenanse, sentrumsnært under åpen himmel , høylytt og/eller stilletiene, ble en hyrdestund eller flere, for hundrevis. Festlighetene var lørdag mens søndagen var selve regattadagen.

Red River Band spilte inne i 2.etasje. Disse trakk betalende som flua og papiret. Fremføring av Elvis låter, Conny Francis, en og annen svenske og ikke minst Fats Domino. Inne ble det stappfullt tidlig. Karl Sjursen, brannvakta, som hadde vært ute ei både sommer-

ø0og vinternatt før, gledet seg på ungdommens vegne og lot seg ikke skremme av antall danselystne. Når fire hundre billetter var solgt under trappa, stengte han luka. Noen forsøkte å klatre i nedløpsrøra fra taket men ble elegant tatt hånd om.

Kveldens siste dans sto høyt i kurs og kunne være avgjørende for en etterlengtet opplevelse på «Jabenken» i Badesvingen eller på en hybel i nærheten. For noen ble det ikke noe, av noe som helst.

Ute og på bryggene var det Andy Hagen, Jens Håversen og bestefaren til Anna og Millie Marie Lunde. Gjesteopptreden hadde også Gustavsen som kjørte Gartnerhallbilen. Spille kunne de. Fullt av danseglade og feststemte i nærkontakt og med brusende sinnsstemning. Fyrverkeri fant sted kun i mitt eget hode.

Haggi og Olaf hadde kontroll på kjøkken og kafe. Brun lapskaus.

Når regattaen nærmet seg og Skagerraks bølger varmet opp blankskurte holmer fant avmønstringen fra utenriksfarten sted. Hjem til Tvedestrand og sommer i sør. Opptjent kronasje i dollar og norske kroner. I nye blådresser med amerikansk godlukt i armhulene, dynket i Old Spice.

Brylkrem i side-sveis og krøller. Chesterfield og Camel. Bereiste og med internasjonal kvinnetekke. Vi ble som korgutter og statister å regne, når disse dekksguttene og maskinister bøy opp til dans. Noen av disse som seilte på de syv hav kom kanskje direkte .fra ei oljehavn i Argentina. Proppfulle av innøvde tangosteg.

På den tiden landet mange syersker fra det ganske land i Tvedestrand. Frøya Konfeksjon ble et «Klondike» tuftet på vakre jenter som produserte kassevis med hofte / puppholdere. Huseierne så mulighetene til ekstra inntekter og klemte til med hammer og sag. Det som før hadde vært potetkjeller og roterom på loft og hems ble nå forvandlet til hybler. Etter hvert måtte presten i sognet forrette også på lørdagene. Mange fant ,forståelig nok, kjærligheten, blomstrende på taburetten og symaskinen. Giftemål og jubelsang. Røkt svinekam og karamellpudding.

I dag sprader mange omkring som et resultat av en unnfangelse, kanskje både før- under og etter bryllupsnatten.

Neste helg, dere,  er det sommerfest. Flagg og faner og med masse underholdning og blodige fotballkamper. Dessuten skal Tvedestrandsprinsessen og ternene kåres. 

Livet dere livet.

Med en nygift fastlege på ferie fikk jeg klare meg uten blodtrykksmedisiner noen dager til.

Her på benken på Kiwi tomta på fellesferiens første fredag glemte jeg en stakket stund kroppslige plager i knær og hofter. Knirkende som rustne spiralfjærer.

Lungekapasiteten var vel som hos sofaslitere flest. Noen ganger med piping i «røret» også.

Jeg er knapt i kalasform, men henter dog posten i kassa selv. Rypejakt i velkjent terreng i år også. Jeg blir klar.

Jeg bor på ei fjellhylle over Østeråbukta og har om lag to kilometer til melkebutikken. Derfor er bilen på en måte et hjelpemiddel og en slags god «hyrde».

Den passer på meg hvor jeg skal og til alle døgnets timer. Den årlig kjørte kilometerstand bekrefter det.

Folk haster forbi, oppover og nedover. Gamle skolekompiser, venner av samme kjønn og legning men også en og annen fastboende.

Vakre husmødre utsultet på komplimenter og noen med sans for en lynrask sommerflørt. Håpefulle, halvfeite «hankatter» i overgangsalderen jaktet forbi.

På nabobenken landet plutselig en mørkhåret stasdame i bomullstøy, cirka 45 og med svømmesveis. Tannrekka, hvit og vakker.

Jeg trakk pusten ofte og lenge. Uten hennes berøring, men dog i mine drømmetanker forsøkte den avgåtte kommunearbeideren, på anstendig vis, å flytte  vomma opp og ut straks under halsgropa.

Et par ganger kastet hun blikket mot meg og smilte. Det var da jeg, i noen øyeblikk, ble innbilsk og følte meg som en solmoden gresk gud. Jeg ble totalt overrumplet og mistet all vettug fornuft. Stum og keitete.

Slike øyekast kan i mange tilfeller være opptakten til utroskap og en glemt lovnad ved kirkelig handling.

Willy, tørk deg rundt munnen, du sigler jo, ropte Finn i døråpningen på Polet. Få minutter senere returnerte elektrikeren med  to fulle polposer, slengte påny med leppa og lo på innover- pust. Høyt. I det samme øyeblikk reiste åpenbaringen seg, himlet med øynene. Korte steg senere var hun oppslukt av handlende i gågata.

Om det er Vår Herre eller «himmellosen» om du vil, som gir oss muligheten så er det bare å gripe den. Det gjorde ikke jeg, der og da.

Etter motbakkeslitet mot husværet, fant jeg nytelse i en pjolter. Alene…

Den sommernatten var imidlertid Evert Taube og Lasse Berghagen mine musikalske gjester.

En bygdefortelling uten krim, drap og blodsprut.

Mer enn seks måneder er «brent» av, siden debutromanen min ble klar for det åpne marked.

Avisomtaler,bygdesladder med og uten positivt fortegn samt særs fornøyde «markedsførere» har bidratt til en bøtte full av seksere.

Over noen tid har jeg merket meg trykket fra publikum som etterlyser en etterfølger. Ikke akkurat nå, men jeg har planer og jobber intenst med pennen. Nå og parallelt med historien om Marie og Johan’s datter som nedkom med en svartlugget sønn med lensmannsspiren. «Svenskeblodet» og handlingen føres videre. I min blogg williwigwam vil sikkert en ny bygdehistorie bli unnfanget.

Til alle dere som nå og senere er i feriemodus, det være seg i båt, i bobil eller på hytta, ja selvfølgelig i ekteseng eller på brisk, så er romanen tilgjengelig der du ferdes eller bor. 

Her finnes den,

Norli Bokhandel – Grisen Storsenter, Tvedestrand.

Norli Bokhandel – Harebakken Senter, Arendal.

Norli Bokhandel – Markens gate, Kristiansand.

Norli Bokhandel – Evje sentrum.

Lindstøl Libris – Kragsgata, Risør.

Hovden Kunsthandel – Hovden sentrum.

Til uken går turen til de øvrige sørlandsbyene, med håp om hylleplass også der.

Vipps er kommet og tilgjengelig for de fleste.

Postverket samarbeider…

Min gateadresse er Valbergheia Terrasse 10.

Mobilnummer 91303433.

Nyt øyeblikkene.

Livet dere,livet.

For meg er kjærligheten rett og slett, kunst. Alt i skaperverket generelt og rørelsene til daglig rundt meg, spesielt.

Hos meg er kjærligheten en sinnsstemning som inntreffer  både ved soloppganger og ved nattens komme. Til alle årstider og i all slags vær. Kjenn etter og tenk tanken, kanskje også du føler den, både i faunaen og der vekster lever og spirer langs strender med knuppe tang , i barskogs belter innafor og i karrig steingrunn i høyfjellet.

Nærheten til en hjertevenn, ei hand å holde i og ikke minst en å våkne med, er kjærlighetens medisin. Jeg, for min del, har opplevd kjærlighetens tårer i og av glede og sorg. Også når sjalusien gjør innpass og nærmest mørklegger sinn og tanker, føles kjærligheten vond og opprivende.

For meg er enhver ny dag en berikelse. Uten varme følelser og glede ville dagene skape nedturer, tunge og triste.

Timeglasset.

Min «tilmålte tid» er kjærligheten til livet.

Velsmakenhet og gastronomiske nytelser kan defineres med kjærlighet til kokekunsten. Tenk bare i musikkens verden! Toner satt i ordning av både strengeinstrumenter og basuner gjør oss godt til sinns. Rundt et bål med gitarspill og visesang er kjærlighet til kunsten det.

Lidenskapelig kjærlighet omhandler hun og meg. Avtar for mange etter «prøvetiden», mens andre igjen holder «koken» til sin dødsdag. Vennskapelig kjærlighet kan også være gull verd.

Kjærlighetsdagen er fra tidligere, allmenn kjent som 14.februar. For min del gjelder alle årets dager.

Godt er det å kjenne erfaringen gjennom mitt hendelsesrike liv, at det å glemme gjør en ikke,  men å fortrenge derimot, er helt avgjørende for at tankene ikke skal mørknes som blomsterjord. Det kan i verste fall avstedkomme ukloke handlinger.

For mine to barn og fire barnebarn, både i samlet flokk samt hver især, er kunstverk, mer enn noe. Min væremåte og omgang med dem, er rotfestet gjennom barnelæra, på omtanke samt ren kjærlighet.

Jeg hadde kjørt lenge, ja lenger enn langt, følte jeg. Ved grusveiens ende fant jeg en barflekk og fikk parkert.

Her oppe og inne i ingenmannsland hadde det snødd den siste natten. Ikke mye, heldigvis Det var langt til jaktbua, kanskje et par timer kunne grunneieren skremme med. Uerfaren småviltjeger, nygift og med en 9 mnd. ung engelsk setter. Det var midtuke og jeg skulle tilbake i bryllup og kirkelig handling den påfølgende lørdag. Toastmaster.

Jeg stappet grunneierens hjemgjorte kartskisse i vindjakka, salte opp og begav ,for meg, en ukjent villmark i vold. Ryggsekken var stappfull og styggtung. Det ble langt verre etter hvert. Ikke så rart, for på den tid, måtte mat til bikkja også belaste mine skuldre. Ved ankomst til tramsteinen der inne følte jeg at hals, rygg og nakke kunne i form ligne på ei champis flaske.

Turen innover foregikk i tørrvær, heldigvis. Himmelen hadde for lengst fått den lysblå høstfargen. Lette skyer, hvite som myrull fulgte vinddraget mot øst. Vegetasjonen der i høg hei hadde merket de første frostnettene, fargene lik en kunstner velbrukte palett viste med klar tydelighet det.

Rein og rype var ikke å se. Ikke en heilo heller. Betenkelig. Derimot skapte to ravner et luftspill og dro over åskammen mot vest.

Stølsbua eller jakthytta om du vil, var av eldste årgang, stort sett anlagt av stein med tretak belagt med mose og gress. Ei glugge mot vannspeilet og en lem av morken plank, til dør. Aldri låst. Det må være slik sa grunneieren og tenkte på trengende fjellvandrere som kunne bli overrumplet av uvær. Innvendig ,spartansk på alle vis. Dog med grue/ildsted. Noe trekkfull langs gulvet av jord og stein. Taket derimot, var potte tett. To brisker og et klappbord hang under vinduet. Absolutt godt nok for en «huleboer» som meg, en sliten og noe mørkeredd førstegangs veider. Kopper og kar, ei stekepanne også. Salt og sukker i små norgesglass. Ei «garnfille» hang under takbjelken. Vedpinner stablet under briskene og stearinlys i hopetall. Utedassen straks inntil var, naturlig nok, bardunert. Vi sovnet den kvelden, vom fulle begge to. Ved fem tiden måtte jeg ut å pisse. Da snødde det lett.

Frokost. Kneip med leverpostei. Det fikk holde. Jakten første dag der alle beveger seg i spenning, håp og forventning, meg selv iberegnet. Landskapet var pyntet i hvitt. Bikkja sprang uten plan, mål og mening. Og jeg som hadde innbilt meg at fuglehunder automatisk var klar til bruk. I min enfoldighet der og da tok jeg smertelig feil. Skopusser og lemenjeger.

På en lettgått tange langs vannet oppdaget jeg på avstand sju brunspraglete ryper på hvit snø. Formelig festet til underlaget som gatestein. Uten stand eller lukt av fjellfuglen sprang bikkja intetanende og av hjertens lyst inn i kullet. Seks av dem lettet og forsvant. To skudd. I sidesynet så jeg bikkja tverrvendte og forsvant samme retning som vi kom. Skuddredd. Jeg skreik for døve ører. Turen var spolert og jeg var skyld i årsaken. Min debutjakt der inne i reinen og rypas matfat ble avsluttet neste dag.

Minner fra turen slipper aldri taket. Lærdom fikk jeg senere.

Brukbar hukommelse og med den første fjellfuglen utstoppet på peishylla sørger for det.

Om kvelden dro jeg garnfilla ned fra spikeren, bandt den ene enden i en krokete busk av einer og la på svøm, bare i neven.

Fjellvann ispedd snøkrystaller i september var hakkende feil og ren galskap. Tortur.

Den neste formiddag dro jeg «filla» på land og landet fire gørrfine ørret. Jeg tok ut av herlighetene ,strødde litt salt i buken,pakket sekken og dro tilbake samme vei som vi kom. Tankene og sinnsstemningen handlet for hvert steg om en mørkhåret skjønnhet og hennes sjarmerende jentebarn, ei «knallperle». Min datter. Den «fangsten» var langt viktigere enn all verdens rypejakt. Suset fra vinddraget var som svake toner fra basuner. Snakk om kjærlige tanker!

Vel hjemme løp bikkja stadig på stolbein og annet løsøre. Hjernesvinn konstaterte veterinæren. Innavl. Senere fikk jeg ny hund av oppdretter. Denne var imidlertid full av hofteledds dysplasi og ble tatt av dage.

Flere år og et par hunder senere opplevde jeg en svarttroststand i et æres løp på lavlandsprøve. ! UK m/æp skrev Johan B Steen på blå lapp. Ikke pga trosten, men hva som hendte i siste slipp. RIOS ei på fasanhøne som etter en kanonreising tok på vingene uten halefjær.

Sommeren -52 fikk vår frihetsfølelse slagside. For oss tre Stranna gutter ville den bli erstattet med boklig lærdom fra august. Dette året var nemlig skolestart for vår del. Karl Otto Broms-Jan Erik Stokkebokjær og meg selv. Vi som dag ut og inn hadde hatt nedre bydel som lekegrind. Lommekjent i gater og streder, ja i frukthager også. Hver butikk hadde sitt særpreg og vi var på fornavn med de fleste, også med dem i grå lagerfrakk bak disk.

Byoriginalene var mange. Det samme kan sies om lastegjengen på tremassebåtene. Steinmølla til Jørgensen knuste kvartsstein, tidlig og sent. Høylydt. Thor Åsmann og ikke minst Arne Eldrup i Rughagen. Mange vil huske han, alltid bærende på et knøttlite sinkspann. Hjem over Østerkleiv ,hvit av «mel». Der ventet vaskevannsfatet og Sunlight såpa. Stadig stevnet Pontana inn fjorden for å laste om bord hundrevis av melsekker til industriell bruk.

Kandis i løsvekt hos Othelie og studenterbrød hos Broms.

Panting av tomflasker ble en kjærkommen inntekt i sommervarmen. Favoritt plassene var bunkersene i Smifjellheia, under brua i Solveien og i smauet bak varehandelens lagerbod i Bakkeskåt. Også massebua på Labakken var bankers. «Lommepengene» ble utbetalt over disken til Kristian Olsen.

For oss tre var denne julidagen spesiell. Vi hadde over flere  dager følt en viss utfartstrang. Nedre bydel var  ferdig utforsket og var dermed ikke lenger et blivende sted som tumleplass.

Verden utenfor Rundskjær virket forlokkende. De tre guttetappene var med andre ord i en slags «rømme hjemmefra» modus.

Den formiddagen stemte nesten alt. Innover fjorden oppdaget vi halvraceren fra Fugløya med Kristian til rors. Vi var kompiser med kjernekaren fra Sandøya. Han fortøyde med langsida inntil brygga og på nøyaktig samme sted som der hotelleier Asbjørn Barlein tømte ei full og illeluktende bøtte med kjøkkenavfall i en pram. Da Kristian, forsvant opp hotellkleiva krabbet vi om bord og gjemte oss i baugen. Ventetiden under mahognidekket føltes både lang og klam. Hans tilbakevendte steg på brygga skapte usikkerhet og frykt. Fanglina om bord, halv fart og utover bar det. Ny verden ventet. Forbi Rundskjær. Vi merket at han la kursen mot venstre. Ved Østeråskjæret kom angeren, tvilen og hjemlengselen.

Straks etter fortøyde Kristian i den uendelig lange «flytebrygga» av stokker og plank på Østerå. Vi smatt i land i knebukser og på rågummisko. Opp bakken, forbi Alfheim, sultne og med en utfartstrang på vikende front.

Vi hørte rutebilen som kom «u-ta-te». Lav fart på tunge gir. Bak hver vår stabbestein lå vi og ventet, slitne i alle fall i hodet. Bilen hadde stigetrinn på høyre side og en lastelem festet med kjetting på hver side.

Karl Otto og Jan Erik, tynne som brøytestikk, reagerte som to røyskatter og fikk fast feste under fua. Jeg derimot, langt lengere i lortfallet, snublet i spranget men fikk tak i nederste trinnet. Uten fotfeste i stigen var innhoppet dømt til å mislykkes. Jeg var jo langt fra noen sirkusartist, heller. Slipp Willy Arnt, ropte de to på lemmen, mens jeg hang etter som et drivanker. om lag 30 meter lenger oppe i bakken slapp jeg. Pannebrasken i riksvegen så blodet sprutet. Ødelagte knær og albuer. En rågummisko falt av i møte med veglegemet og ble senere aldri funnet. Jan Erik og Karl Otto klarte å hoppe av i Badesvingen, uten sår og plager. Jeg derimot, haltet og hinket forbi Miamberget og Tangebukta. Matlysten var som blåst. Mors erfaring på velkjente kjerringråd ble tatt i bruk. Ei «brødtugga» smurt på og rundt en stortånegl var en velbrukt del av forpleining og helsestell. Den kvelden ble jeg vasket med grønnsåpe, borvann og plastret. Det lindret. Globoid fikk jeg også.

Globetrotterne fra nedre bydel har i ettertid ledd og skrattet av vårt første møte med en ny og brutal verden.

Ved skolestart i august var jeg igjen i balanse.

Fra tid til annen fremlegges navneforslag på gater og streder, i hytt og pine.

Denne gang siktes det til Kirketomta, kanskje det mest brukte og kjærkomne plassen før og etter en kirkelige handling. En og annen utvalgsmedlem med ringe tilknytning til byen, fikk visstnok gehør for å fremme en viss kirkesanger Feragen som nytt navn på uteplassen rundt kirken. Navn som «Likbakken» fremkom også, men kun i forbindelse med Morten’s bilde på face book. Jeg grøsser ved tanken, men er glad for at menighetsrådet og Line Mørch fikk satt i alle fall en foreløpig stopper for diskusjonstemaet.

Å endre velkjente Kirketomta til noe annet skaper kun irritasjon og store avisoverskrifter. Oddvar Løvdal’s avisinnlegg fikk i etterkant stående applaus, meg selv iberegnet, selvfølgelig.

Jeg er oppvokst i «Fillehuset» ved Kirketomta og er stinn av opplevelser og fra tiden også på Vesterkleiv. Om kirken ble tatt i bruk 1861 kan jeg knapt tenke meg at edruelige personer fant «Likbakken» som passende. Jeg lar imidlertid historikken fra folkemunne ligge.

Vesterkleivminnene er mange. Her er en av dem;

Torjus Hegland erindres med glede. Både som far til Tellef, gårdbrukeren på Bronsbu samt en gudfryktig tjener i Vår Herre’s hus. En mester på salmesang.

Banksjef! Rettskaffen og rik på kunnskap. Vel ansett i alle samfunnslag. Torjus Hegland var for meg og alle andre, en hedersmann.

Vinterstid med hesten Geysir foran treplogen lagde de spor i tung snø, fra Bronsbu over Bakkevei og til Kirketomta. Noen ganger helt ned til gateplan og snudde der. Geysir stoppet alltid foran vinduet på vei nedover. En brødskalk ble belønningen for slitet og mors vennlige berøring over mulen. Jeg var nesten 7 år da.

En gang og flere år senere fortalte banksjefen om huset vårt i haven ved Kirketomta og om avrusningskjelleren. Jordgulv og trangt uten dagslys .Overstadig berusende risikerte nemlig nattlosji der. Det hører med til historien at en morgen måtte «øvrigheta» bære ut en som i sin alkoholiserte søvn, aldri våknet. Den hendelsen rant meg i hug når Morten’s bilde ble offentliggjort på face book. Kanskje «Likbakken» er av langt nyere dato enn først antatt? Kvaliteten på stemmen til kirkesanger Feragen kjenner ingen til. Mange har lovprist skaperen i sang og tale både nå og tidligere. Om der var orgelbrus også  i Feragen’s karriere får en håpe både for han selv og de fremmøtte. Orgeltonene fra Judith Helsing og Brynhild Båkind gjorde at selv jeg fant ro og glede på de grønne trebenkene og sang salmer av hjertens lyst.

Jeg kan jo ikke annet enn å glise litt under barten når jeg tenker på om Fie og Olaf Trysnes  måtte endre post adressen til «Likbakken 4» eller Feragenkleiva om utvalgets kommende vedtak går inn.

I min verden har det for øvrig vært allmenn kjent, at for meget sterk sol for lenge, på blank skalle,  kan avstedkomme tragiske utfall.